Versj. 17
Denne versjonen ble publisert av Jan Ivar Bjørnflaten 3. oktober 2019. Artikkelen endret 126 tegn fra forrige versjon.

Tsjekkisk, český jazyk eller čeština, hører til de vestslaviske språk som stammer fra urslavisk som igjen er en gren av den indoeuropeiske språkfamilie. Sammen med slovakisk utgjør språket den tsjekkoslovakiske undergruppe av de vestslaviske språk med fellestrekk som adskiller denne fra den nordlige vestslaviske undergruppe lekhitisk. Tsjekkisk er nært beslektet med slovakisk, og de to språkene er gjensidig forståelige. I grenseområdene øst i Mähren mot Slovakia går de tsjekkiske dialektene gradvis over i slovakisk. Det tilsvarende er tilfellet i Schlesien hvor det foreligger overgangsdialekter mot polsk.

Tsjekkisk tales av ca. 10,5 millioner i Tsjekkia, i landsdelene Böhmen, Mähren og Schlesien. I tillegg brukes språket i ulik grad av tsjekkiske folkegrupper i utlandet, av en halv million i USA, særlig i Texas og Chicago, og noen titusener i Canada, Argentina, Østerrike, Slovakia, Kroatia. I Banatet i Romania finnes det fra gammelt av en liten tjekkisktalende folkegruppe.

Tsjekkisk skrives med det latinske alfabetet. Det har alltid trykk på første stavelse i ordet. Språket har både lange og korte vokaler. Lange vokaler forekommer også i ubetont stavelse. På 1400-tallet innførte Jan Hus diakritiske tegn for lyder som det latinske alfabet ikke betegner. Dette var čárka, en strek over vokalen for å angi at den er lang: á, é, í, ý, ú. Den siste brukes kun i anlyd. Ellers brukes nabodeničko, punctus rotundus, ů, for vokalen i alle andre posisjoner. Háček, en hake, brukes for å betegne sibilanter og affikater, š for sj, ž for zj, č for tsj og for den spesielle tsjekkiske lyden rzj som i det tsjekkiske navn Dvořak. Haken nyttes også ved vokaltegnet ě for je og ň for palatalisert n. Bokstaven c betegner affrikatet ts. En apostrof angir de palataliserte konsonantene, t', d' . Språket har fonetisk sett fire spesielle lyder. Det urslaviske stemte velare plosiv g er blitt til det stemte velare frikativ h. Konsonanten ř betegner den opprinnelig palatalisert r som er affrikatisert og blitt til en konsonant med en vibrantisk opptakt som glir over i en sibilant, rzj. Sonantene r og l er stavelsesbærende, og hele setninger kan dannes uten bruk av "vanlige" vokaler: Strč prst skrz krk, ‘stikk fingeren gjennom halsen’.

Tsjekkisk har sju kasus. Verbalsystemet skiller seg fra systemet i germanske språk ved en systematisk utbygd aspektkategori. Nominalbøyningen er temmelig arkaisk.

Ordforrådet i tsjekkisk ble fornyet og beriket fra slutten av 1700-tallet og utover ved nydannelser, oversettelseslån og ved andre lån, særlig fra tysk.

Rytter, Olav, Slavisk målreisning, Oslo 1971

Travniček, František, Mluvnice spisovné češtiny, I-II, Praha 1949