I kristendommen er lekfolk ikke-geistlige personer, det vil si personer som ikke er presteviet, verdslige personer. Begrepet lekfolk brukes også om personer som er ufaglærte innen et fagområde. Derfor kalles meddommere også lekdommere.
I kristendom
I tidlig kristendom var lekfolk betegnelsen for en menighets alminnelige medlemmer, og det motsatte av klerus.
Skillet mellom lekfolk og geistlige markeres ved ordinasjonen. Skillet ble opprettholdt av reformasjonen, men sterkt modifisert ved læren om det alminnelige prestedømmet. Visse funksjoner er likevel fremdeles forbeholdt de ordinerte prestene.
I Den norske kirke
I Den norske kirke har lekfolk hatt adgang til å tale i kirkene siden 1888, først bare ved gudstjenester utenom de ordinære, fra 1913 også ved de ordinære. Siden 1913 er også nattverd forvaltet utenfor kirkehuset ved autoriserte lekmenn. Fra 1974 kan lekfolk også forrette dåp, nattverd og jordfestelse i menigheter som er uten prest, men dette skal foregå under tilsyn av en prest, for eksempel fra en nabomenighet. Dette skjedde blant annet på grunn av lekmannsbevegelsen.
