Kenguruer, pattedyrfamilie i ordenen pungdyr; omfatter kenguruene og wallabyene. Kroppen tiltar i tykkelse og omfang bakover. Størrelsen varierer fra kaninstørrelse til omtrent som en liten hjort. Bakbena er kraftig forlenget, sterke og kraftige, med fire tær, de to innerste sammenvokst, den nest ytterste sterkt forlenget. Forlemmene er korte, med fem klør. Halen er lang og tykk og brukes til støtte under dyrenes eiendommelige, humpende gange, og som styrestang under deres lange sprang. Kenguruer hopper bare på bakbena. De spiser for det meste planter og spiller omtrent den samme rollen som hjortene og antilopene i de andre verdensdelenes fauna. De er hovedsakelig nattdyr, og føder bare én unge om gangen. Ungen lever i morens pung. Hit kryper den, selv etter at den er blitt temmelig stor og for lengst er begynt å leve av gress.
Utbredelse, systematikk
Kengurufamilien består av til sammen 11 slekter med 46 arter. De forekommer bare i Australia, på Tasmania og Ny-Guinea samt noen nærliggende øyer, og de er denne regionens karakterdyr.
Den største arten er rød kjempekenguru, Macropus rufus, som blir ca. 2 m høy, har en nesten 1 m lang hale og vekt på 90 kg. Pelsen er tett, glatt og gråbrun. Hunnen er mindre. Kjempekenguruen kan hoppe opptil 275 cm høyt og over 10 m langt. Arten lever i sørøstlige deler av Australia.
Noen arter av wallabyer blir så store som en liten sau. De lever oftest i skogene. De kaninstore klippekenguruene eller klippewallabyene, Petrogale, er meget dyktige klatrere. Hos trekenguruene, Dendrolagus, er forskjellen mellom for- og baklemmenes størrelse ikke så iøynefallende som hos de andre kenguruer. Halen er heller ikke så kraftig. De klatrer i trær og lever av blader.
De kaninstore rottekenguruene og opossumrottene tilhører familien rottekenguruer. Denne familien er nært beslektet med kengurufamilien.
Se for øvrig pungdyr.
