Oversettelse er å overføre en tekst fra ett skriftspråk til et annet. Ordet oversettelse, eller oversetting, betegner også det som er oversatt, for eksempel et ord, en tekst eller en bok.
I norsk bokmål brukes altså både oversettelse og oversetting, noe som gjør det mulig å skille mellom oversetting (som handling eller aktivitet) og oversettelse (som tekst eller ferdig produkt). Bokmål skiller seg dermed fra nynorsk, som bare har omsetjing. Det samme har engelsk, tysk og fransk (henholdsvis translation, Übersetzung og traduction).
Det er ikke bare skjønnlitterære bøker som blir oversatt. Mange andre tekster som omgir oss, for eksempel i aviser, på nettet, i reklame og spill, er oversettelser.
Det er ikke alltid tydelig at en gitt tekst faktisk er en oversettelse, for eksempel når vi leser en uttalelse av en internasjonal politiker eller når en prest leser fra Bibelen. Andre ganger er det åpenbart at det er en oversettelse vi leser, for eksempel når en ingrediensliste eller en tilberedningsanvisning står på mange språk på en pakke spagetti.
Faget som har oversettelse som studieobjekt, kalles for oversettelsesstudier (bokmål) eller omsetjingsstudium (nynorsk).
Prinsipper for oversettelse
Krava til hva som gjelder som hensiktsmessig oversettelse, er avhengig av hvilken type tekst det er, og hvem teksten henvender seg til.
I oversettelse av bruksanvisninger er det sentrale at den som skal anvende produktet, gjør dette på riktig måte. Da kan det være viktigere at oversetteren har tilpasset teksten til normer i målspråket, enn at all informasjonen fremstilles på samme vis på alle språk. I oversettelse av barnebøker er det ofte nødvendig å tilpasse kulturelle elementer, for eksempel navn på personer og mat, som man ikke hadde trengt å forandre hvis bøkene hadde vært for voksne.
Når det gjelder oversettelse av sangtekster som skal framføres til samme melodi, må oversettelsen passe med musikken. Form blir da viktigere enn innhold. Det samme kan gjelde for oversettelse av poesi, men siden originalens form der ikke er bindende på samme måte, blir det opp til oversetteren å avgjøre i hvilken grad innhold skal prioriteres framfor form.
På norsk brukes ofte begrepet gjendiktning om oversettelse av poesi. Det er ikke åpenbart hva som skiller en oversettelse fra en gjendiktning, og grensen mellom disse to endres også over tid. Begrepet gjendiktning ble faktisk tatt i bruk etter krigen da man ble enig om at tariffen for poesioversetting måtte ligge høyere per tekstlinje eller ordmengde enn for oversetting av romaner og annen skjønnlitteratur. Saklig sett er diktoversetting å regne som en variant av litterær oversetting.
I grenselandet for hva som ellers faller inn under definisjoner av oversettelse, snakker man også om gjenfortelling, adaptasjon, bearbeiding og parafrasering.
Det er ikke uten videre åpenbart hva som er god eller dårlig oversettelse, eller hva som er riktig eller feil. Det kommer an på hva man oversetter, hvem man oversetter for, og hva slags normer som gjør seg gjeldende. Disse normene kan være ganske forskjellige i ulike kulturer, og de forandrer seg dessuten over tid.
Ulikheter mellom oversettelser
Selv om man gjerne går ut fra at en oversettelse er eller bør være 'helt lik' kildeteksten, er det så å si aldri tilfellet. Tvert imot er det vanligvis slik at en oversettelse skiller seg mer eller mindre tydelig fra den teksten den er en oversettelse av. På stedet mil er for eksempel den norske oversettelsen av Ali Smiths roman med den engelske tittelen There but for the, en tittel som ikke er enkel å oversette til norsk. Her ser vi at den norske løsningen prøver å oppnå en liknende effekt på leseren som det den engelske tittelen har. Noe som må kalles helt rett oversettingsstrategi.
Det som gjør en tekst til en oversettelse, er altså ikke at den sier nøyaktig det samme som originalen, men at den fungerer i stedet for den. Derfor kan samme tekst ha flere oversettelser til ett og samme språk. Virginia Woolfs roman To the lighthouse har for eksempel blitt oversatt til norsk to ganger. Merete Alfsens oversettelse fra 1995 heter Til fyret. Den første oversettelsen, som ble gjort av Peter Magnus i 1948, heter De dro til fyret.
Selve tekstene i de to bøkene er heller ikke identiske. Dels skyldes dette at det norske språket forandret seg i løpet av den tida som gikk mellom utgivelsene av de to oversettelsene, men dette er langt fra hele forklaringen. Ord og tekster er ikke entydige, og oversettere må derfor ta mange valg når de oversetter. Forskjellige oversettere vurderer ulikt og tar derfor ulike valg, noe som igjen gir ulike løsninger i tekstene.
Hvis man vil forstå hvordan slike valg påvirker en oversatt tekst, kan man sammenligne to oversettelser av samme utgangstekst. Da vil det komme klart fram at ikke bare språket i tekstene er forskjellig, men det kan også være små forskjeller i stil og innhold. Dette avhenger av de valgene oversetterne har tatt; all lesning innebærer tolkning, og tolkningene til oversetterne kommer til syne i oversettelsen.
Forskjeller mellom ulike oversettelser, eller mellom en oversettelse og dens kildetekst, kan dessverre også skyldes sensur eller ideologisk tilpasning. Elementer som er eller kan oppfattes som rasistiske eller kjønnsdiskriminerende, tones for eksempel ofte ned, eller tas bort helt, for eksempel i oversettelse av barnebøker. Dette er ikke enestående for oversettelse mellom ulike språk, det kan også skje når eldre barnelitteratur blir gitt ut i nye opplag. Gjennom å studere hvordan oversettere i ulike tider har tilpasset tekster, kan man derfor lære mye om hvilke idealer og vurderinger som har vært gjeldende i ulike tidsepoker.
Utfordringer i oversettelse
Det er en vanlig oppfatning at oversettelse er utfordrende fordi ikke alt er mulig å si på alle språk. Og det er riktig. Men en like stor utfordring kan være det man ikke kan unngå å si. Når man skal oversette det engelske pronomenet you til norsk (eller til for eksempel fransk eller spansk), må man avgjøre om det i akkurat denne sammenhengen svarer til du, dere, De eller Dem. Man må altså klargjøre om pronomenet henvender seg til én eller flere personer, og også hvilken sosial relasjon det er mellom den som snakker, og den som blir snakket til.
Det samme gjelder når man skal oversette det finske kjønnsnøytrale pronomenet hän, som på norsk svarer til enten han eller hun. Dette kan skape problemer for en oversetter i tilfeller der det ikke er åpenbart hvem hän, eller you, viser til. I skjønnlitteratur kan det dessuten også være slik at fortellingen er bygd opp på en slik måte at denne informasjonen ikke skal avsløres før lenger ut i historien.
Språk som avviker fra en etablert skriftspråksnorm, er en annen type utfordring som skjønnlitterære oversettere møter. Litterært språk er ofte eksperimentelt og kan dermed overskride normene for hva som ellers anses som rett og feil. Når en skjønnlitterær forfatter bruker avvikende språk, tolkes det derfor vanligvis av leseren som en del av forfatterens estetikk. Om derimot en oversetter til norsk anvender avvikende språk, er det alltid en fare for at leseren ikke forstår at dette er en (korrekt) påvirkning fra originalteksten, men tror at oversetteren ikke til fulle behersker det norske språket. Slik oversetting er naturligvis riktig oversetting, i og med at den oversatte teksten skal være likeverdig med kildeteksten. Men det er også klart at dette er et vanskelig spørsmål i all oversetting, i og med at lesere av den oversatte teksten ikke kjenner originalen.
Det er ikke bare oversettere som påvirker hvordan en oversatt bok blir seende ut. Vanligvis har det også vært en redaktør og en språkvasker inne i bildet. Også forfattere kan utøve innflytelse over den ferdige teksten på andre språk, for eksempel ved å sende anvisninger til oversetterne sine, eller ved at de svarer på konkrete spørsmål oversetteren har om teksten.
Ulike typer oversetting
Oversetting kan skje via et tredje språk. Dette kalles ofte indirekte oversetting og skjer vanligvis mellom språk som det ikke er så vanlig å oversette mellom, eller når det mangler oversettere for et bestemt språkpar. Den kinesiske nobelprisvinneren Mo Yan er for eksempel oversatt til norsk via Howard Goldblatts engelskspråklige oversettelse. Indirekte oversetting skjer vanligvis til mindre språk via et språk med høy kulturell anseelse, som fransk eller engelsk.
Vanligvis brukes ordet oversetting om noe som er oversatt fra skrift til skrift, men man kan også oversette fra tale til tale, fra tale til skrift og fra skrift til tale. Det finnes mer presise ord for disse aktivitetene, slik som dubbing, simultantolking, konferansetolking, konsekutiv tolking, rettstolking, tegnspråktolking, audiovisuell oversettelse, lokalisering, teksting og fanteksting. Iblant står flere oversettere bak en oversettelse, og når det skjer på frivillig basis, snakker man ofte om crowdsourcing, altså en slags «oversettingsdugnad».
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Sylfest Lomheim: Omsetjingsteori. Universtietetsforlaget 1995 (2. utgåve)
