Erstatningsplikten ved skipskollisjoner er regulert ved en konvensjon vedtatt 1910, som de fleste sjøfartsstater (men ikke USA) har sluttet seg til. I Norge er konvensjonens regler innarbeidet i lov om sjøfarten av 24. juni 1994 kap. 8. Rederen hefter bare hvor kollisjonen skyldes feil eller forsømmelse utvist av ham selv, av skipsfører eller mannskap eller av andre som arbeider i skipets tjeneste. Er det skyld på begge sider (both to blame-kollisjoner), fordeles det samlede tap etter forholdet mellom de feil som er begått på hver side.
Overfor personer som blir skadet ved both to blame-kollisjoner, hefter de skyldige skips redere solidarisk; overfor andre skadelidte er ansvaret proratarisk, i forhold til skyldbrøkene. Eiere av last som skades ved kollisjon står imidlertid svakere; de vil vanligvis bare kunne gjøre ansvar gjeldende overfor de møtende skip etter dettes skyldbrøk.
Kollisjonsansvaret er sikret ved sjøpant i det eller de skyldige skip, og kan kreves begrenset etter reglene i sjøfartsloven kap. 9 (se rederansvar).
Fører og vakthavende styrmann på kolliderende skip plikter å yte det annet skip, dets besetning og passasjerer all mulig og nødvendig hjelp, når dette kan gjøres uten særlig fare for eget skip eller for personer om bord på dette. Forsømmelse av hjelpeplikten kan straffes etter straffeloven av 1902 § 314.
Reglene i sjølovens kap. 8 gjelder ikke ved sammenstøt mellom skip og anlegg på land (kaier, broer m.m.). Hvor et slikt sammenstøt skyldes tekniske mangler ved skipet, f.eks. at reverseringsmaskineriet svikter, er rederen gjennom domstolpraksis blitt pålagt ansvar uten skyld (objektivt ansvar).
