Versjon 26 av Lev Vygotskij – Store norske leksikon

Lev Semjonovitsj Vygotskij var en russisk-jødisk psykolog. Han regnes som grunnleggeren av kulturhistorisk psykologi, men har også gitt viktige bidrag innenfor psykologisk metodologi, (spesial-)pedagogikk, spesialpsykologi, kulturantropologi, utviklings- og kognitiv psykologi, psykolingvistikk, pato- og n evropsykologi.

Vygotskij ble født den 17 november 1896 i Orsja i Russland, nå Hviterussland. Han hadde sterke interesser i filosofi og vitenskap, spesielt i kulturhistorie og kunst. Etter fullførte studier i juss, historie , språk og filosofi i Moskva i 1917 slo han seg ned i Gomol i Hviterussland der han underviste i filosofi. I 1925 tok han doktorgrad i psykologi ved Universitetet i Moskva over temaet psykologi og kunst. Året før hadde han holdt et foredrag i St.Petersburg som vakte Alexander Lurias interesse. Luria var sekretær ved institutt for psykologi i Moskva og sørget for at Vygotskij fikk en forskningsstipendiatstilling der. Han var tilknyttet Universitetet i Moskva i Moskva til sin død i 1934, først ved Institutt for psykologi og deretter ved Institutt for defektologi, som han for øvrig var med å opprette, og som drev med studier av barn med fysiske og psykiske funksjonshemminger.

Kulturelle tegn

Vygotskij videreførte på en måte Marx og Engels dialektiske materialisme som hevdet at menneskets bevissthet var bestemt av økonomiske og teknologiske faktorer og hevdet at redskaper spiller en viktig rolle i utviklingen av samfunn og mennesker. Vygotskij brukte dette utgangspunktet til å fremme ideen om at tegn ledet til utvikling av både samfunnet og menneskets bevissthet. I likhet med Wilhelm Wundt skjelnet han mellom elementære psykologiske prosesser og høyere mentale prosesser og de siste prosessene mente han var et resultat av bruken av tegn. Tegnene hadde si opprinnelse i kulturen og ved at mennesket lærte å mestre bruken av tegn ble de en del av den kulturen de vokste opp i. Han mente at bruk av tegn utviklet menneskets bevissthet. Derved ville menneskets bevissthet være et resultat av kulturen. Ved å utvide Marx ide om rollen til redskaper i utviklingen av samfunnet til å være kulturelle tegn mente han å kunne bygge bro mellom marxistisk filosofi og Wundts psykologi.

Utvikling av språket

Etter studier av sjimpanser, som kan tenke men ikke tale, mente Vygotskij at tanke og tale hadde forskjellig fylogenetisk opprinnelse. Siden spedbarnet ikke taler, men åpenbart kan tenke postulerte han et prelingvistisk kognitivt stadium. I den teorien om den videre språkutviklingen tok Vygotskij utgangspunkt i Piagets ide om den egosentriske tale i den tidligste språkutviklingen,en tale som ikke er rettet mot seg selv. Vygotskij mente imidlertid at barnet er sosialt fra fødselen av og at talen derfor også var sosial, men at barnet fra tre-års alder rettet talen gradvis mer og mer mot seg selv og dermed brukte talen som middel til tankeutvikling. Talen utviklet seg derved til indre tale og at hørbar vokalisering gradvis forsvant. Han mente at teorien om indre tale stemte med observasjoner av barns taleutvikling. Men i motsetning til Piaget, som mente at egosentrisk tale ble mindre hyppig og forsvant mellom tre til sju års alder, mente Vygotskij altså at det som skjedde var at talen gradvis ikke ble hørbar.

I forsøk på å påvise at indre tale (eller egoistisk tale) var et middel til tenkning utførte han eksperimenter der barnet fikk i oppgave å løse en praktisk oppgave for eksempel tegne men manglet blyant, viste han at den indre tale økte i hyppighet.

Holistisk psykologi og sosialkonstuktivisme

Vygotskijs ambisjon om et nytt paradigmeskifte innenfor psykologien åpenbarer seg i hans forsøk på å utvikle en holistisk teori om menneskets sosiokulturelle utvikling som en kontinuerlig, interaktiv og meningsdannende prosess. For Vygotskij er menneskets personlighetsdannelse kontinuerlig bestemt av sosiale og kulturelle kontekster.

Karakteristisk for vygotskiansk psykologi er en moderat sosialkonstruktivisme, som hovedsakelig utkrystalliserte seg i Vygotskijs forskningsvirksomhet i årene 1924–1934; særlig innenfor «defektologi», det vil si teoretiske og kliniske studier av utvikling, læring og oppdragelse av barn og ungdom med ulike utviklingsforstyrrelser. De siste leveårene utarbeidet Vygotskij sine teorier om psykiske funksjoner i ontogenese (normalt utviklingsforløp) hovedsakelig basert på studier av psykiske funksjoner ved utviklingsforstyrrelser.

Verker

Blant Vygotskijs viktigste verker er:

Doktoravhandlingen Psychology of art (1915/1925),
Thinking and speech (1934),
The historical meaning of the crisis of psychology (1927),
Fundamentals of defectology (1924–1934),
The development of higher psychological processes (1931),
History of the development of higher mental functions (1931),
Problems of the development and dissolution of higher mental functions (1934).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Asmolov, Aleksandr (1998). Vygotsky today: On the verge of non-classical psychology. New York: Nova Science Publishers.
Asmolov, Aleksandr (2007). Psihologija litsjnosti: kulturno-istoritsjeskoje ponimanie razvitija tsjeloveka. [The Psychology of Personality: A Cultural-Historical View on Human Development]. Smysl, Moskva.
Daniels, Harry, Cole, Michael & Wertsch, James V. (2007). The Cambridge Companion to Vygotsky. Cambridge University Press.
Jantzen, Wolfgang (2008). Kulturhistorische Psychologie heute: Methodologische Erkundungen zu L.S. Vygotskij. In Giest & Rückriem (red.). International Cultural-Historical Human Sciences, vol. 22, Berlin.
Rodina, Katarina A. (2006). The Neo-Vygotskian Approach to Early Communication: A Cultural-Historical and Activity Concept of Ontogeny. Nordic Psychology, Vol. 58 (4): 331–355.
Rodina, Katarina A. (2008). Vygotskij og Inkludering. Kommentarer til arbeidet med å oversette «Vygotskij og inkludering» av Harry Daniels. Spesialpedagogikk, nr. 4, 4–15.
Roth, Wolff-Michael & Lee, Yew-Jin (2007). Vygotsky’s Neglected Legacy: Cultural-Historical Activity Theory. Review of Educational Research, 77: 186–232.
Yasnitsky, Anton & Ferrari, Michel (2008). From Vygotsky to Vygotskian Psychology: Introduction to the History of Kharkov School. Journal of the History of the Behaviourial Sciences, Vol. 44 (2): 119–145.