Administrasjon er både en betegnelse på en rekke oppgaver og aktiviteter som foregår i de fleste offentlige og private organisasjoner eller foretak, samtidig som begrepet betegner den gruppen av medarbeidere i organisasjonen som ivaretar disse gjøremål. Etymologisk har begrepet røtter i latin – som betegnelse på å hjelpe, støtte eller ordne. Nettopp ivaretakelse av støttefunksjoner i forhold til organisasjonens primæraktiviteter – enten dette er produksjon av varer eller tjenester – har vært den tradisjonelle forståelse av administrasjonens oppgaver – og er fortsatt en viktig del av de administrative gjøremål. Samtidig har administrative gjøremål vært tett knyttet opp til ledelsesfunksjonene i en organisasjon, der oppgaver knyttet til styring og ledelse – både internt og utad – i økende grad er blitt vektlagt i utforming og oppbygging av administrative enheter og funksjoner i organisasjoner – det være seg private eller offentlige. Det er imidlertid fortsatt slik at den faglige og kompetansemessige spennvidden i administrative oppgaver er store – fra sortering av post og betjening av sentralbord til utforming av overordnete og langsiktige planer og tiltak for organisasjonens virksomhet. Dette har bidratt til en økning i hvilke kompetansekrav som stilles til de administrative ansatte – og der en høy andel av de administrative ansatte har utdanning fra universiteter og høgskoler.
Også rent faglig er det et stort mangfold i hvilke utdanningskrav som stilles. Dersom man holder seg til statsadministrasjonen var det i utgangspunktet jurister som hadde et samlet – og overordnet – ansvar for administrative oppgaver. Det "klassiske" grunnlag for offentlig administrasjon var fortolkning og anvendelse av lover og forskrifter – langt på vei i tråd med den rasjonelle byråkratmodellen slik sosiologen Max Weber hadde utformet den. Med den vekst man har hatt i den offentlige – men også private -virksomhet har behovet for å benytte seg av andre former for kompetanse enn den juridiske økt, og i første omgang var det økonomene som ble rekruttert til administrative stillinger i departementene – og etter hvert fulgt av statsvitere og andre samfunnsvitere. Men også personer med helsefaglig, naturvitenskapelig og teknisk utdanning har hatt en sterk økning i det offentlige administrative apparat. Ikke minst har moderne datateknologi økt behovet for IT-kompetanse innenfor både private og offentlige organisasjoner.
I tillegg til den nevnte faglige bredden, har det de siste femti årene vært en sterk vekst i en mer spesialisert utdanning, og der det særlige er ledelsesfunksjonene som vektlegges – gjerne i kobling til økonomiske og juridiske emner. Vurderes denne utviklingen i forhold til begrepets etymologiske røtter, har de administrative funksjoner langt på vei mistet sine oppgaver som støttetiltak – og under enhver omstendighet marginalisert det som bare for et halvt århundre siden var omfattende gjøremål både i private og offentlige organisasjoner.
