Appropriasjon er en kunstnerisk praksis som går ut på at en kunstner med bevisst vilje og intensjon låner og bruker ideer og motiver eller teknikker, materialer og formspråk fra en ekstern kilde (fotografi, still-foto, tegning, maleri, grafikk, skulptur, reklame, artefakter, symboler eller et utsnitt fra en avis, film, video), og behandler dette som råmateriale i eget kunstverk, slik at lån og praksis blir tydeliggjort.
Kulturell bekreftelse eller undergraving
At en kunstner låner motiv eller formspråk og anvender det som råmateriale i eget kunstverk, er en kreativ strategi som vanligvis blir tilkjent legitimitet.
I middelalderen og renessansen var det nødvendig at kunstnere fulgte regler og gjentok tradisjonelle former og motiver i altertavler. For ikoner var dette et krav. En autentisk kunstner viste respekt for tradisjonen ved å sitere eller låne fra eksisterende verk av andre utøvere.
Men det foreligger en forskjell mellom denne typen lån og appropriasjon. I det første tilfellet kan man snakke om at lånet bekrefter en felles kultur. En appropriasjon er derimot med på å undergrave eller destabilisere den kulturelle referanserammen. Hensikten er å vise hvilke åpenbare eller skjulte maktforhold og verdier den bygger på.
Metoder
Den amerikanske kunstneren Sherrie Levine har i prosjektet "After Walker Evans" (1981) fotografert reproduksjoner av fotografier, som opprinnelig ble utført av Walker Evans. Hun stilte disse ut som sine egne arbeider. Fotografiene gjengir mennesker under den økonomiske depresjonen i USA. Levine har dekonstruert begrepene original og kopi.
I prosjektet "After Egon Schiele" (1982) har hun fotografert reproduksjoner av en serie selvportretter som Egon Schiele utførte mellom 1910 og 1918. Levines bilder er på samme tid både kopier og originaler. Schieles bilder er portretter av ham selv, mens Levines bilder gjengir Schieles kunstverk som fremstiller selvportretter. Schieles selvportretter er laget av en mann, mens Levines bilder er laget av en kvinne med en annen seksualitet enn Schiele. Levine spiller på subtile nyanser og forskjeller. Det oppstår forskyvninger i meningsinnholdet hver gang konteksten blir endret.
En annen metode er realisert av den amerikanske maleren Elaine Sturtevant. Hun kopierte for hånd andre kunstneres malerier på en absolutt nøyaktig måte. Sturtevant har særlig kopiert verk av kunstnere som er kjent for sine appropriasjoner, eksempelvis Jasper Johns, Roy Lichtenstein, Andy Warhol og Marcel Duchamp.
En tredje metode består i å forandre eller fordreie det approprierte kunstverket, og eventuelt overføre det til et annet medium, for eksempel fra film eller foto til maleri eller fra maleri til iscenesatte fotografier. Louise Lawler og Cindy Sherman er aktuelle navn.
Fra ironi til appropriasjon
Enkelte forskere hevder at appropriasjon som praksis allerede ble formulert av Édouard Manet. Begrunnelsen er at de kunsthistoriske allusjonene man kan observere i flere av hans malerier, mer ironiserer over enn støtter opp om den ikonografiske tradisjonen som går tilbake til renessansen.
Men appropriasjon som praksis blir ellers tidfestet til strømninger i moderne kunst fra og med århundreskiftet 1900 og i tiårene fremover. Bruken av eksternt råmateriale (artefakter) i objet trouvé, collage, fotomontasje og readymade tilsier at disse kunstformene inneholder elementer av appropriasjon.
Kunstnere som tok opp appropriasjon som kunstnerisk metode i tiårene før og etter første verdenskrig, var blant andre Georges Braque, Marcel Duchamp, Salvador Dalí og Kurt Schwitters.
Pablo Picasso
Pablo Picasso limte inn deler av en side fra en avis i collage-bilder allerede i 1912 og 1913. Picasso approprierte avisen, og satte dermed avisens tekst inn i en ny kontekst.
I det monumentale maleriet Les Demoiselles d´Avignon fra 1907 har Picasso appropriert tradisjonelle afrikanske masker. Han lar disse representere noen av de fremstilte kvinnenes ansikter. Inkorporering av elementer som blir hentet fra en annen kultur, i Picassos tilfelle afrikanske masker, kan bli drøftet opp mot begrepet kulturell appropriering.
Popkunst
Fra slutten av 1950-årene ble grensene mellom populærkulturelle uttrykk og tradisjonelle kunstarter løst opp innenfra. Pop-kunstnere som Roy Lichtenstein, James Rosenquist og Andy Warhol approprierte formspråk og motiver som de fant i tegneserier og illustrasjoner i aviser og den kulørte presse.
The Pictures Generation
I 1977 organiserte kunsthistorikeren Douglas Crimp en utstilling med tittelen Pictures i galleriet Artists Space i New York. Deltagere var Roy Brauntuch, Jack Goldstein, Sherrie Levine, Robert Longo og Philip Smith. Utstillingen etablerte appropriasjon som en sentral praksis i samtidskunsten. De utstillende kunstnerne, inklusive Cindy Sherman, Richard Prince og flere andre, blir omtalt som The Pictures Generation.
Flere kritikere mener at The Pictures Generation markerer overgangen fra modernisme til postmodernisme innenfor visuell kunst.
Norske kunstnere
Også enkelte norske utøvere sjonglerer av og til med lånte elementer. Det gjelder eksempelvis Ida Ekblad, Unni Askeland og Vebjørn Sand.
Edvard Munch er den norske kunstneren som oftest blir appropriert av både norske og internasjonale kunstnere.
Opphavsrett
Virksomheten til flere kunstnere som har appropriert andres verk, har ført til uenighet om opphavsrett. Beskyldninger om plagiat har blitt behandlet i rettsapparatet i flere land.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Barthes, Roland (2004). Forfatterens død og andre essays. Red. ved Carsten Meiner. København: Gyldendal
- Benjamin, Walter (1991). Kunstverket i reproduksjonsalderen. Essays om kultur, litteratur, politikk. Innledning ved Torodd Karlsten. Oslo: Gyldendal
- Bourriaud, Nicolas (2015). Postproduction. Culture as Screenplay. How Art reprograms the World. New York: Lukas & Sternberg
- Crimp, Douglas ed. (1977). Pictures, an exhibition of the works of Troy Brauntuch, Jack Goldstein, Sherrie Levine, Robert Longo, Philip Smith. New York: Artists Space
- Crimp, Douglas (1993). On the Museum´s Ruins, with Photographs by Louise Lawler. Cambridge, Mass., London: MIT Press ("Appropriating Appropriation", 1982, s. 126-137)
- Evans, David ed. (2009). Appropriation. London: Whitechapel Gallery
- Foster, Hal, Krauss, Rosalind, Bois, Yve-Alain, Buchloh, Benjamin H.D., Joselit, David (2016). Art since 1900. Modernism, Antimodernism, Postmodernism. London: Thames & Hudson
- Krauss, Rosalind E. (1985). The Originality of the Avant-Garde and other Modernist Myths. Cambridge, Mass.: MIT Press
- Nyaas, Tone Lyngstad ed. (2013). Munch by Others. Stockholm: Arvinius + Orfeus
- Sanders, Julie (2016). Adaptation and Appropriation. London: Routledge
- Shore, Robert (2017). Beg, Steal & Borrow. Artists against Originality. London: Laurence King Publishing
