Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev, russisk kjemiker, født i Tobolsk i Sibir, utdannet i St. Petersburg (Leningrad), hvor han ble dosent i kjemi 1856. Studerte 1859–61 i Heidelberg, hvor han bl.a. undersøkte den termiske utvidelse av væsker og kom frem til at gasser ikke lot seg kondensere til væske hvis temperaturen lå over en bestemt temperatur som var karakteristisk for hver væske. Mendelejev kalte denne temperaturen for væskens absolutte kokepunkt, nå kalt kritisk temperatur. I 1865 ble Mendelejev professor i teknisk kjemi og 1867 professor i uorganisk kjemi ved universitetet i St. Petersburg. Hans berømte lærebok Principles of Chemistry utkom første gang 1868 og kom senere i en rekke opplag, og ble også oversatt til engelsk, tysk og fransk. Utarbeidelsen av denne boken fikk Mendelejev til å beskjeftige seg med en systematisering av de kjemiske grunnstoffer og deres egenskaper, og dette ble igjen foranledningen til at han 1869 kunne offentliggjøre sitt første utkast til det som skulle bli hans viktigste bidrag til kjemien, grunnstoffenes periodesystem. Mange av de grunnstoffer som vi nå kjenner, var ennå ikke oppdaget da Mendelejev utarbeidet sitt periodesystem. Likevel forutsa han eksistensen av grunnstoffene gallium, germanium og scandium og deres egenskaper. Da grunnstoffene senere ble oppdaget, viste Mendelejevs forutsigelser seg å stemme i forbausende grad.
Mendelejev interesserte seg også mye for teknologiske spørsmål, og især for utnyttelsen av Russlands naturlige resurser av kull, salt, metaller og olje. I 1870-årene utførte han en rekke undersøkelser over gassers egenskaper ved høye og lave trykk og beskjeftiget seg i den forbindelse også med meteorologiske problemer. I 1890 tok han avskjed fra sin stilling som professor pga. uoverensstemmelser med undervisningsministeren i spørsmål angående studentenes og universitetenes frihet. 1893 ble han direktør for justervesenet og utarbeidet i den egenskap metoder for fremstilling av prototyper både for russiske og metriske enheter.
