Jan Garbarek er en norsk musiker og komponist. Han er primært kjent som tenor- og sopransaksofonist, men spiller også blant annet fløyte og keyboard. Garbarek har vært en sentral utøver innen norsk og internasjonal jazz siden 1970-tallet, og har også arbeidet med andre uttrykk, herunder folkemusikk og samtidsmusikk. Han er kjent for sin særegne tonekvalitet, som blant annet har vært med på å forme det som kalles "ECM-lyden". Han er far til sangeren, musikeren og låtskriveren Anja Garbarek.
Bakgrunn og tidlig karriere
Jan Garbarek ble født på Mysen 4. mars 1947, som sønn av en norsk mor og polsk far. Som 15-åring deltok Garbarek i NM for amatør-jazzmusikere og vant førstepris både som solist og orkesterleder. Han flyttet senere til Oslo, og ble etter hvert med i bandet til Karin Krogh, og deltok blant annet på hennes utgivelse Jazz Moments, innspilt i 1966. Sammen med en rekke andre i det som da var en gryende generasjon med skandinaviske jazzmusikere spilte han under den amerikanske komponisten, arrangøren, bandlederen og pianisten George Russell. Det var et samarbeid som skulle bety mye for Garbareks utvikling.
Tidlige arbeider, ECM og internasjonal anerkjennelse
Mot slutten av 1960-tallet ledet Garbarek en kvartett som var sterkt inspirert av nyere bevegelser innen amerikansk jazz, blant annet såkalt frijazz. Som saksofonist var han sterkt påvirket av John Coltrane og Albert Ayler. Hans første album under eget navn, Til Vigdis, ble innspilt live ved to ulike anledninger i 1967 og utgitt samme år. Blant de medvirkende på albumet er kontrabassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen, som begge skulle arbeide mye med Garbarek i påfølgende år. Året etter ble han tildelt Buddyprisen. I 1968 spilte han på Terje Rypdals albumdebut Bleak House, og arbeidet også med Egil Kapstad og Jan Erik Vold.
I 1970 innledet Garbarek et samarbeid med den tyske produsenten Manfred Eicher og hans plateselskap ECM, og utga samme år Afric Pepperbird, en kvartettinnspilling med Andersen, Christensen og Rypdal. I 1971 spilte de samme fire inn albumet SART sammen med den svenske pianisten Bobo Stenson. Albumet, ble utgitt samme år under navnene til alle de fem involverte. Fra 1973 og utgivelsen Triptykon begynte Garbarek og bevege seg bort i fra de råere sidene av frijazz mot et mer dempet uttrykk med tydelig inspirasjon fra norsk folkemusikk, både i komponerte tema, improvisasjoner over tradisjonelle låter, så vel som å ta i bruk instrumenter som blant annet seljefløyte.
Gjennom ECM samarbeidet Garbarek også med musikere som Keith Jarrett, Ralph Towner, Egberto Gismonti og Bill Frisell. Særlig hans samarbeider med Jarrett, blant annet som del av sistnevntes såkalte europeiske kvartett, var med på å gi Garbarek en voksende internasjonal anerkjennelse. Blant Garbareks mest kjente innspillinger sammen med Jarrett kan nevnes Belonging fra 1974 og My Song fra 1978.
Senere arbeider
Allerede på midten av 1970-tallet, blant annet i samarbeid med Keith Jarrett, begynte Garbarek også å spille musikk som bar mindre preg av improvisasjon og var tydelig inspirert av moderne klassisk musikk. I tillegg til både norsk og internasjonal folkemusikk har nettopp klassisk musikk og samtidsmusikk, men også new-age-musikk, tatt en stadig større plass i Garbareks egne arbeider, blant annet igjennom samarbeid med den norske folkesangeren Agnes Buen Garnås, samt med musikere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika, utøvere som har bakgrunn i helt andre musikalske tradisjoner.
"Molde Canticle", Garbareks bestillingsverk for den 30. utgaven av Moldejazzfestiva og utgitt som del av albumet I Took Up the Runes i 1990, er ansett som et særlig suksessfullt eksempel på hans unike blanding av jazz og folketoner, og hans fokus på klang og rom. I 1994 samarbeidet han med den klassiske vokalgruppen The Hilliard Ensemble med musikk som var inspirert av gregoriansk sang på albumet Officium, som ble en stor suksess både kunstnerisk og kommersielt. Suksessen ble gjentatt i 1999, med albumet Mnemosyne (1999) og en rekke konserter. En liveinnspilling gjort i 2014 ble utgitt som Remember Me, My Dear i 2019.
Jan Garbarek har vært flittig benyttet som komponist for ballett, film og teater. Hans utvikling fra 1970-årene til i dag bærer preg av en målbevisst foredling av tonekvaliteten i instrumentene hans og en rendyrking av det musikalske innholdet, der overflødige ting gjerne lukes bort. Han er i dag ansett som en av Norges fremste musikkutøvere, og nyter internasjonalt anerkjent som en stilskaper innen jazz og beslektet musikk, og har mottatt en rekke priser og utmerkelser, bl.a. Norsk kulturråds ærespris 2004.
Album – et utvalg
| Til Vigdis | 1967 |
|---|---|
| Esoteric Circle | 1969 |
| Afric Pepperbird | 1970 |
| Sart | 1971 |
| Triptykon | 1972 |
| Witchi-Tai-To | 1973 |
| Belonging (med Keith Jarrett) | 1974 |
| Dansere | 1975 |
| Dis | 1976 |
| Places | 1977 |
| Photo with Blue Sky | 1978 |
| Aftenland | 1979 |
| Eventyr | 1980 |
| Folk Songs | 1981 |
| Paths, Prints | 1982 |
| Wayfarer | 1983 |
| It's OK to Listen to the Gray Voice | 1985 |
| All Those Born with Wings | 1987 |
| Legend of the Seven Dreams | 1988 |
| Rosensfole (med Agnes Buen Garnås) | 1989 |
| I Took Up the Runes | 1990 |
| Star (med Miroslav Vitous og Peter Erskine) | 1991 |
| Ragas and Sagas (med Ustad Fateh Ali Khan) | 1992 |
| Twelve Moons | 1993 |
| Madar (med Anouar Brahem og Ustad Shaukat Hussain) | 1994 |
| Officium (med The Hilliard Ensemble) | 1994 |
| Visible World | 1996 |
| Rites | 1998 |
| Mnemosyne (med The Hilliard Ensemble) | 1999 |
| In Praise of Dreams | 2004 |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dybo, Tor: Jan Garbarek - det åpne roms estetikk, 1996.
- Dybo, Tor: "Et tilbakeblikk på Jan Garbareks musikerkarriere" i Jazznytt, nr. 1 (1996), 12-19.
- Kristiansen, Steinar: "Jan Garbarek" i Jazznytt, nr. 1 (1996), 4-11 (intervju).
- Tucker, Michael: Jan Garbarek : deep song, 1998.
