Stengel, planteorgan som har til hovedoppgave å bære bladene i en gunstig stilling i forhold til lyset, og lede vann og næringsstoffer. Normalt er derfor stengelen et typisk overjordisk organ med opprett vekst. Ofte kan den være omdannet til et underjordisk organ, f.eks. jordstengel, knoll eller løk, som i første rekke er lagringsorganer.
Lengdeveksten skjer som regel i toppen. Hos gress foregår den like ovenfor hver leddknute, og grasstengelen kan kalles et strå.
Unge stengler er urteaktige og grønne, mens de eldre blir harde og treaktige. Unge stengler har ytterst et énlaget hudvev, epidermis, som beskytter de øvrige cellevev. Innenfor ligger primærbarken, som vesentlig består av grunnvev, til dels med kloroplaster som utfører fotosyntese og gir stengelen grønn farge, såkalt assimilasjonsvev, hvor gassutveklingen skjer gjennom spalteåpninger. Dessuten finnes som regel en del styrkevev (sklerenkym eller kollenkym) i primærbarken; kollenkym står ofte frem i langsgående ribber (f.eks. hos leppeblomstfamilien).
Ledningsvevet kan være en sammenhengende sylinder eller det kan være splittet opp i atskilte ledningsstrenger, som da er omgitt av grunnvev (parenkym). Hos tofrøbladede ligger ledningsstrengene oftest ordnet i en ring i ytterkant av stengelen og ledningsvevet inneholder et vaskulært kambium. Enfrøbladede har mange ledningsstrenger spredt over hele tverrsnittet av stengelen, hvorav de fleste er plassert i ytterkanten, og ledningsvevet har ikke et kambium.
Hvor grunnvevet danner tydelige, radiære felter mellom ledningsstrengene, kalles disse feltene for primære margstråler. Hos nakenfrøete og de fleste tofrøbladete dannes et kambium i ledningsvevet mellom silvev og vedvev. Dette avsetter sekundært silvev utover og sekundær ved innover, slik at stengelen (stammen) vokser i diameter. Også i margstrålene kan det dannes kambium, slik at det oppstår en sammenhengende kambiumsylinder. Kambiet avsetter en årring med sekundær ved hvert år i en treaktig flerårig stengel, grein eller stamme. På eldre stengler er epidermis erstattet av kork. Det som daglig kalles bark, svarer anatomisk til alt som ligger utenfor det vaskulære kambiet, dvs. kork, korkkambium og sekundært silvev.
Bladenes stilling (fyllotaksis) på stengelen er artsspesifik og bestemt i endeknoppen styrt av plantehormonet auxin. Bladanleggene (bladprimordiene) dannes av de ytterste cellelag i endeknoppen. De blir stående meget tett; og først når strekningsveksten kommer i gang, vil de unge bladene fjernes fra hverandre. Sideknopper som utvikler seg til grener, dannes i vinkelen mellom stangel og bladstilk.
