By i Italia, hovedstad i Lombardia og provinsen Milano, ca. 500 km nordvest for Roma; 1 272 000 innb. (2004). Milano er Italias nest største by og største byregion og landets viktigste industri-, finans- og handelssenter. Byen ligger midt på den fruktbare lombardiske slette, ca. 120 moh., mellom elvene Ticino og Adda. Her møtes alpeovergangenes jernbaner og motorveier og videreføres til Genova, Bologna og Venezia. Milanos betydning skyldes i stor grad byens rolle som et trafikknutepunkt for hele Nord-Italia, og de gode forbindelsene med resten av Europa.
Næringsliv
Milano-området har betydelig og svært mangesidig industri. Verkstedindustrien er dominerende bransje, med bl.a. bilfabrikker, produksjon av motorsykler, fly, jernbanemateriell og elektriske apparater. I utkanten av byområdet ligger en rekke store tekstilfabrikker (bl.a. silke), nærmere sentrum konfeksjonsindustri, og Milano er en av verdens ledende motebyer. Andre viktige bransjer er kjemisk og farmasøytisk industri samt produksjon av gummivarer og næringsmidler. Grafisk industri og forlagsvirksomhet er også sterkt representert i Milano. En oljeledning forbinder byens raffinerier med oljehavnen i Genova. Lufthavnene Linate (10 km mot øst) og Malpensa (45 km mot nordvest) har stor internasjonal trafikk.
Byen er et av Europas viktigste finanssentra og er hovedsete for tre av Italias fire største banker, deriblant Banca Commerciale Italiana og verdens største sparebank, Cassa di Risparmio delle Province Lombarde. Milanobørsen er Italias største.
Offentlige institusjoner, kultur m.m
Milano er også et betydelig sentrum for kultur og utdanning. Byen har statsuniversitet og et katolsk universitet, begge fra 1924, teknisk høyskole, landbruks- og handelshøyskoler, kunstakademi og musikkonservatorium og to store biblioteker. Videre finnes tallrike kirker, museer, kunstgallerier, konserthus og teatre, bl.a. operahuset Teatro alla Scala, som med sine 3600 sitteplasser er et av verdens største.
Bybeskrivelse
Den gamle bydelen har mest trange gater som stråler ut fra Piazza del Duomo med den store domkirken (Duomo), bygd 1386–1522; fasaden ble ferdigstilt først 1813. Kirken har plass til 40 000 mennesker, og er den tredje største i Europa. Den er bygd av hvit marmor med fem skip i gotisk stil og er overdådig utsmykket med bl.a. 2300 statuer. Like i nærheten ligger Galleria Vittorio Emanuele 2 – overbygde fotgjengergallerier med butikker, restauranter og fortauskaféer. De fører til Piazza della Scala med den verdensberømte operaen Teatro alla Scala, bygd 1776–78. Castello Sforzesco ved den store parken Sempione inneholder huset Sforzas palass, hovedsakelig fra 1400-tallet. Den gamle bydelen er begrenset av ringgater (bastioni) som er anlagt der de gamle bymurene gikk. Utenfor ligger i nordøst den store sentralbanestasjonen (Stazione Centrale) fra 1931, og i nærheten Pirelliskyskraperen. I en østlig forstad ligger universitets- og høyskolebyen Città degli Studi.
Byens sentrale deler er preget av den raske veksten i 1960- og 1970-årene, idet nye brede gater mange steder er blitt anlagt tvers gjennom tidligere eldre bebyggelse, og en rekke nye kontor- og forretningsbygg har skutt i været nokså tilfeldig blant den eldre bygningsmassen. For å avhjelpe trafikkproblemene har Milano i årene etter 1964 satset store summer på utbygging av et moderne nett av tunnelbaner.
Historie
Milano het i oldtiden Mediolanum. Den ble grunnlagt av gallerne kort etter 400 f.Kr. og kom under romersk kontroll 222 f.Kr. Den viktigste byen i Gallia Cisalpina. Under tetrarkiet og på 300-tallet e.Kr. ofte keiserlig residensby og et politisk og kulturelt sentrum; også bispesete (Ambrosius, biskop 374–397). Da keiser Honorius flyttet sin residens til Ravenna 402, gikk det nedover med byen, som ble plyndret av hunerne ved midten av 400-tallet.
Etter folkevandringskrigene kom Milano 569 under langobardene, som gjorde Pavia til hovedstad. Under ledelse av erkebiskopen stod Milano stadig i motsetningsforhold til de arianske langobarder, inntil Karl den store erobret byen 774. I de urolige tidene som fulgte, ble erkebiskopen den førende i motstanden mot keiser og lensherrer. Milano fikk egen forfatning og gikk i spissen for det lombardiske byforbund, som beseiret keiser Fredrik Barbarossa i slaget ved Legnano 1176. På 1200-tallet økte adelsslektenes innflytelse. Huset Visconti fikk herredømmet 1277 og oppnådde hertugtittel 1395. Slekten døde ut 1447, og deretter kom Francesco Sforza til makten. Milano var en av de mektigste statene i Italia i senmiddelalderen.
I 1540 kom byen under Spania, 1706 under Østerrike. Napoleon tok byen 1796 og gjorde den til hovedstad i sitt italienske lydrike.
Etter Wienkongressen kom Milano igjen under Østerrike. I 1848 brøt det ut et opprør som for en tid drev østerrikerne ut av byen. Den norditalienske frihetskampen førte til at Lombardia med Milano ble forent med kongeriket Sardinia 1859 og gikk inn i den nye nasjonalstaten Italia 1861. Som landets fremste industriby har Milano vært utgangspunkt for både arbeiderbevegelsen og fascismen. Under den annen verdenskrig ble byen bombeskadd, men hurtig gjenreist og fornyet.
