Nasjonalsosialisme, nasjonalsosialisme (hakekors) (bilde)
nazisme, politisk ideologi som oppstod i Tyskland etter den første verdenskrig, samtidig med fascismens fremvekst i Italia. Opprinnelig bygd på politiske strømninger som gjorde seg gjeldende i Østerrike omkring 1900. Hovedtrekkene var en overbetont nasjonalisme, antisemittisme og mistillit til de demokratiske styreformene. Nasjonalsosialismen var rettet mot de ledende politiske retninger, både marxismen, liberalismen, den borgerlige konservatismen og pasifismen.
Bevegelsen utgikk fra en politisk sekt i München, Deutsche Arbeiterpartei, stiftet 1919. Adolf Hitler, medlem nr. 7 i dette lille partiet, fikk 1921 ledelsen. Med hjelp av bl.a. Hermann Göring, Joseph Goebbels, Gregor Strasser, Alfred Rosenberg, Rudolf Hess, Wilhelm Frick, Robert Ley og Julius Streicher skapte han etter hvert gruppen om til et totalitært masseparti, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei (NSDAP), som 1933 fikk makten i Tyskland. De politiske og økonomiske krisene, særlig 1929–32, skapte god grobunn for partiet. Ideene, fremført med intens, fargerik og krigersk propaganda, fenget blant alle misnøyde, alle som drømte om en stor fremtid for det tyske folk og en stabil, sterk statsledelse.
Nasjonalsosialismen manglet et klart ideologisk innhold. Partiet hadde et program fra 1920, sterkt agitatorisk preget, på 25 punkter, utarbeidet av Gottfried Feder, Dietrich Eckart og Hitler; man bygde på gjenfortolkninger av nasjonalistiske og raseideologiske forfattere (Nietzsche, Sorel, Gobineau, H. S. Chamberlain m.fl.). Dertil kom forskjellige teorier om «rase- og blodsrenhet» og en ytterst uklar økonomisk teori om antikapitalisme. I sin bok Mein Kampf forsøkte Hitler å gi en sammenfattende oversikt over nasjonalsosialismens ideologiske grunnlag.
På det forfatningsmessige plan gikk bevegelsen inn for totalitetsprinsippet, alle deler av samfunnet skulle underordnes partiets myndighet og førerprinsippet gjennomføres i alt samfunnsliv. Parti og stat var en enhet. Nasjonalsosialismen hevdet nasjonal enhet og ekspansjon. På det sosiale og økonomiske område ble det innført statlig planøkonomi, med tvungen arbeidsinnsats, forbud mot uavhengige fagforeninger osv. Men en rekke sosiale tiltak skaffet nasjonalsosialismen sympati. Kulturpolitikken var sterkt antiliberal, alle avvikende retninger innen kunst og kultur ble bekjempet og fullstendig ensretting opprettet. Kirkens innflytelse ble begrenset. Særlig uhyggelig var de raseteoretiske konsekvenser med en hensynsløs og brutal politikk overfor andre befolkningsgrupper enn den tyske og «ariske», i første rekke den jødiske.
Nasjonalsosialismen ble forbilde for totalitære bevegelser i enkelte andre land, i Norge for Vidkun Quislings Nasjonal Samling, men dens grunntrekk fant aldri særlig tilslutning utenfor Tyskland. Ved Tysklands sammenbrudd 1945 ble alle nasjonalsosialismens organisasjoner forbudt. Senere forsøk på å skape en ny nasjonalsosialisme har ikke vunnet særlig tilslutning. Se nynazisme.
