Naturrett er en rettslære som hviler på den forestilling at på grunn av sin natur og naturens orden og lovmessighet har mennesket visse opprinnelige, allmenne rettigheter og plikter.
I antikken er denne tanke klart antydet hos stoikerne, som hevdet at alle skrevne lover hentet sin gyldighet fra naturens ordning, som også åpenbarte seg i menneskets samvittighet. Tanken ble opptatt i romersk rettstenkning, av blant annet Cicero, og fikk direkte politisk betydning i senantikken. Forestillingen førte til ideen om et alminnelig menneskeverd, og fikk konsekvenser for kvinnenes og slavenes stilling i samfunnet.
I middelalderen opptok Thomas Aquinas denne tanken og tilpasset den til bruk for kirken, især for å markere grensen for den kristnes lydighet mot verdslige makthavere.
Under renessansen ble naturrettstanken især utviklet av Hugo Grotius. Den ble siden tatt opp av Hobbes, Spinoza og Pufendorf, og i opplysningstiden var Rousseau en viktig eksponent. Naturretten ble en viktig inspirasjonskilde for den amerikanske og franske revolusjon og var sentrale ideer i utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776), den amerikanske grunnloven (1787), menneskerettighetserklæringen av 1789 og den franske grunnloven (1791), dokumenter som i sin tur ble forbilder for den norske grunnloven i 1814. Som naturlige rettigheter blir først og fremst angitt liv, frihet og eiendom.
I Norge ble naturrett igjen aktuelt i debatten omkring rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, hvor forbrytelsene i enkelte tilfeller ikke var dekket av skrevne eller vedtatte lover. Etterkrigstidens sterke engasjement i universelle menneskerettigheter har røtter i naturrett-ideologien.
