Dampmaskiner er alle kraftmaskiner som drives med vanndamp (stempelmaskiner, dampturbiner og så videre), men til vanlig menes stempeldampmaskinen (se dampmotor), hvor vanndampens energiinnhold utnyttes ved ekspansjonen i dampmaskinens sylinder under stempelforskyvningen, idet damptrykket på stempelet overføres gjennom stempelstangen til det ytre drivverket.
Historikk
England er dampmaskinens hjemland, og den første praktisk brukbare dampmaskinen ble konstruert av Thomas Newcomen i 1712. Maskinen arbeidet i vakuumområdet, så dampkjelens trykk var bare ubetydelig høyere enn atmosfæretrykket. Når stempelet stod i toppstilling, og sylinderen var fylt med damp, ble vann sprøytet inn. Dampen kondenserte, det oppstod vakuum i sylinderen, og atmosfæretrykket presset stempelet ned. Newcomen skaffet på denne måten engelsk industri en brukbar kraftmaskin, og et avgjørende skritt var tatt i den industrielle revolusjon. Maskinen ble bygd i et stort antall og var gjenstand for mange forbedringer.
En fundamental forbedring ble i 1769 gjennomført av den skotske ingeniøren James Watt ved oppfinnelsen av en separat kondensator. I stedet for å sprøyte kjølevannet inn i selve dampsylinderen, lot han kondensasjonen foregå i en egen beholder og lot vakuum herfra virke på stempelet. Derved ble dampforbruket mer enn halvert. Den tidligere vanninnsprøytningen hadde ført til sterk nedkjøling av selve sylinderen, og mye damp trengtes for igjen å bringe systemet opp i temperatur når stempelet beveget seg oppover.
James Watts patent ble ansett som så verdifull for Englands økonomi at parlamentet ved særskilt lov forlenget patentets løpetid til 1800. Etter denne tid ble dampmaskinen hurtig videreutviklet. Man innførte høyere damptrykk, og briten Richard Trevithick var den første som lyktes i å utvikle en høytrykksdampmaskin i 1800. Konstruksjonen gjorde det mulig å utnytte mindre og lettere dampmaskiner, og maskinen fikk derfor stor betydning i industriell sammenheng og for utviklingen av damplokomotivet. Helt inntil tiden etter andre verdenskrig var verdens jernbaner for en stor del drevet med damp. Siden da har man stort sett gått over til diesellokomotiver eller elektrisk drift (i Norge ble dette kalt «Vekk med dampen»-programmet).
Dampmaskinens anvendelse for fremdrift av skip begynte i USA, hvor man tidlig utviklet dampmaskindrevne hjulbåter som gikk på de store elvene, som for eksempel Robert Fultons «Clermont» fra 1807. I 1837 bygde engelskmannen Isambard Kingdom Brunel det første store dampdrevne atlanterhavsskipet, Great Western.
Betydelige forbedringer av landdampmaskinene ble utviklet av den amerikanske ingeniøren George Henry Corliss (1817–1888) ved hans oppfinnelse av ventilstyringen i 1849 og ved generelle forbedringer av bearbeidelsen av maskinene. Den senere utviklingen førte til flertrinns ekspansjonsmaskiner, bruk av overhetet damp (rundt 1895) og økte maskinytelser. Inntil rundt år 1900 var stempeldampmaskinen den dominerende kraftmaskinen til lands. Imidlertid var dampturbinen blitt utviklet fra omtrent 1885, og likeså forbrenningsmotoren fra cirka 1875.
Gjennom utviklingen av elektrisk høyspent fjernoverføring fra rundt 1890 ble byggingen av store kraftsentraler muliggjort. Stempeldampmaskinen kunne ikke dekke tilsvarende store enhetsytelser, og dampturbinen (og i vannkraftlandene vannturbinen) overtok ledelsen. Til sjøs fikk dampmaskinen alvorlig konkurranse av dampturbinen – og fra 1897 dieselmotoren, men til henimot andre verdenskrig ble det bygd mange skipsdampmaskiner, for eksempel Fredrikstad Mekaniske Verksteds «dampmotor».
