Parlament, brukes i enkelte land, f.eks. Storbritannia, som navn på nasjonalforsamlingen, men også allment som betegnelse på en nasjonalforsamling. Ordet betyr egentlig samtale eller forhandling, men gikk tidlig over til å bli brukt om den institusjon der visse typer offentlige forhandlinger fant sted.
Fra 1200-tallet ble i Frankrike den del av kongens hoff som hadde med rettspleien å gjøre kalt parlament. Dette (eller rettere disse – det var flere av dem, selv om Paris-parlamentet var det viktigste) utførte imidlertid ikke bare domstolsoppgaver; det hadde også en viss lovgivningsmyndighet. På grunn av parlamentets geografiske oppsplitting og indre uenighet – presteskap og adel stod mot tredjestanden av borgere og bønder – klarte det i lange perioder, inntil 1789, ikke å stå imot og balansere kongemakten.
I England utviklet parlamentinstitusjonen (parliament) seg primært ut fra kongens økende behov for penger til statsstyret. Skulle kongen få det han trengte, måtte han vinne støtte fra den stadig sterkere middelklasse og lavadel. Det første riksparlament ble sammenkalt allerede i 1265. Etter hvert klarte parlamentet å styrke sin stilling, det ble en nasjonalforsamling, og den ofte vilkårlige kongemakten ble gradvis beklippet. Parlamentets suverenitet ble endelig fastslått gjennom borgerkrigen (1642–48) og «the glorious revolution» (1688).
