Plantegeografi, plantegeografi (kart, floraområder) (bilde)
læren om plantenes fordeling på Jorden; den er et bindeledd mellom botanikk og geografi. Plantegeografien faller i to deler, floristisk og økologisk plantegeografi.
Floristisk plantegeografi
Floristisk plantegeografi har til oppgave å skaffe lister over de planter som finnes i et bestemt område og som til sammen utgjør stedets flora. På grunnlag av dette materiale har man delt Jorden i «florariker» eller «floraregioner». Når hele jordkloden tas i betraktning, er følgende regioner blitt skilt ut: 1) den holarktiske, som omfatter hele den tempererte og kalde sone på den nordlige halvkule. Her dominerer bl.a. bjørke-, pile-, soleie-, korsblomst-, rose-, sildre- og skjermplantefamilien; 2) den paleotropiske, som omfatter tropiske deler av Afrika og Asia; 3) den neotropiske, som omfatter tropiske deler av Amerika. I begge disse dominerer bl.a. palme-, myrkongle-, ingefær- og laurbærfamilien. For det paleotropiske er dessuten skruepalmene og Dipterocarpaceae karakteristiske, mens Bromeliaceae, Cannaceae og kaktusfamilien, foruten slektene Agave, Yucca og Fuchsia er karakteristiske for det neotropiske område; 4) den australske, hvor særlig Eucalyptus og familien Casuarinaceae er vanlige. Mindre regioner er 5) Kapplandet og 6) den antarktiske, som sørspissen av Sør-Amerika hører til. Disse store hovedregionene blir igjen inndelt i mindre elementer.
En annen oppgave er å studere den enkelte plantearts historie, dens opprinnelse og nåværende vokseområde. Til dette brukes prikk-kart med en prikk for hvert kjente voksested. Noen arter kan være relikter, dvs. at de før har hatt en større utbredelse (se reliktflora). Noen er ubikvister (kosmopolitter) og er utbredt over store områder, mens andre, endemiske, er knyttet til et lite, begrenset område. I Norge finnes meget få endemiske blomsterplanter, på Hawaii er derimot 82 % av artene endemiske. I Skandinavia finnes en rekke bisentriske fjellplanter, dvs. arter som har ett område i Sør-Norge, spesielt Dovrefjellene, og et annet i Nord-Skandinavia. Det var Alexander von Humboldt som grunnla den floristiske plantegeografi. Siden er den utbygd videre av bl.a. A. H. R. Grisebach, A. Engler og L. Diels, og i Norge bl.a. av Axel Blytt, Jens Holmboe og Rolf Nordhagen.
Økologisk plantegeografi
Økologisk plantegeografi, eller plantesosiologi, beskjeftiger seg dels med studiet av den enkelte plantearts livskrav i dens naturlige biotop eller miljø (voksestedsøkologi), dels med de forskjellige typer av «plantesamfunn» og deres livskrav.
