Kiselalger, algeklasse, encellete alger med brune kloroplaster og cellevegg av kiselsyre (glass), de fleste artene mikroskopiske.
Anatomi, formering
Celleveggen består av to skall som passer sammen som eske og lokk, hos mange med få til tallrike innskutte mellombånd som gjør cellen lengre. Skallene har en fin struktur, til dels så fin at den først er synlig i elektronmikroskop. Det kan skilles mellom former med radiær symmetri (orden Biddulphiales) og former med symmetri om en linje (orden Bacillariales). Ornamenteringen i kiselskallet, utspringende strukturer som pigger og børster samt koloniform, gir grunnlag for morfologisk identifisering av artene.
Formeringen skjer ved todeling av cellene, de to dattercellene får hver ett av morcellens skall, det andre nydannes. De nye skallene dannes inne i cellen, og den ene dattercellen blir derved mindre enn morcellen. Ved gjentatte delinger fortsetter denne reduksjonen inntil en viss minimumsstørrelse, hvoretter det dannes en mye større auxospore i hvilken det dannes en ny celle med maksimale skalldimensjoner.
Auxosporedannelsen er vanligvis resultat av en kjønnet formering som kan være isogam, anisogam eller oogam. De vegetative cellene er diploide med reduksjonsdeling ved dannelsen av kjønnscellene.
De fleste frittlevende artene mangler egenbevegelse, noen arter kan flytte seg på fast underlag ved plasmastrømmer i en renne, raphe, langs celleoverflaten, men flageller finnes bare hos gameter (ved kjønnet formering).
Økologi, utbredelse
Kiselalger finnes i alle typer fuktige biotoper, også ved lave temperaturer som isalger i polare strøk. Ca. 10 000 arter er kjent fra fuktig jord, fra fersk- og saltvann som planktonorganismer og fastsittende på andre alger, på sjøbunnen eller langs strandkanten, og fossilt f.eks. i kiselgur.
Kiselalgene er de viktigste primærprodusentene i våroppblomstringen i våre farvann, og danner således næringsgrunnlaget for sekundærprodusenter som pelagiske krepsdyr, som igjen er næringsgrunnlag for fisk. Vanlige slekter i plankton er Thalassiosira, Chaetoceros, Pseudo-nitzschia i marint miljø, og Melosira og Asterionella i ferskvann.
Fossile kiselalger
Kiselalger er en algetype som spiller en betydelig rolle i kiselsyreomsetningen.
Kiselsyre tilføres bunnen av verdenshavene ved at skall fra døde, planktoniske kiselalger sammen med radiolarier, kiselflagellater og kiselnåler fra svamper synker til bunns. Diatoméskall dominerer i de kalde klimasonenes havbunnsavsetninger. Kiselgur er dannet overveiende av diatoméskall avsatt i ferskvann, særlig fra tertiær.
Fossile kiselalger er kjent tilbake til juratiden. De spiller en betydelig rolle i mikropaleontologien, særlig for aldersbestemmelse av dyphavssedimenter. Mange er meget følsomme med hensyn til vannets saltholdighet (saltvannsfomer, brakkvannsformer og ferskvannsformer), og de brukes derfor i en rekke paleoøkologiske studier. Et eksempel er studiet av kystnære avsetninger fra kvartær, der slike arter benyttes til å gi opplysninger om endringer i strandlinjenivået.
