Tro, betegner i kristen teologi den kristne livsholdningen eller livsforståelsen, og representerer en grunnholdning av tillit. I Hebreerbrevet kapittel 11, vers 1 i Det nye testamente beskrives troen som «bevis for det vi ikke ser». Man er med andre ord sikker på trosobjektets eksistens, selv om man ikke kan vite noe om det. Dermed kan troen ikke vitenskapelig bevises.
I kristen teologi er det vanlig å skille mellom to grunnbetydninger av tro: enten om et trosinnhold (troen man tror på), dvs. den sannheten som troen fastholder, for eksempel den kristne tro; eller om en trosholdning (den tro man tro med), dvs. måten troen forholder seg på. I tillegg kan «tro» brukes i betydningen trosbekjennelse: det latinske credo betyr «jeg tror» og er samtidig betegnelsen for den kristne trosbekjennelse.
Tro og vitenskap er ikke reelle motsetninger. De representerer forskjellige måter å forholde seg til virkeligheten på. Det er opp gjennom historien gjort mange forsøk på å bevise Guds eksistens, men fra troens synspunkt har dette ingen verdi. Hvis man kunne bevise Guds eksistens, måtte man slutte å tro. Troens utsagn har metaforisk karakter, noe som skiller religion fra for eksempel et naturvitenskapelig verdensbilde.
I de eldre deler av Det gamle testamentet er tro et kollektivt anliggende. En inderliggjøring av troen synes å skje mot slutten av kongetiden. I Det nye testamentet er tro i første rekke et jeg–du-forhold til Jesus Kristus; tro er tillit til hans frelsergjerning, det er å si ja til hans nådebudskap og utfordring. Tro er derfor dypest sett ikke en personlig forstands- eller viljesakt, men er Den hellige ånds verk.
Sentralt i kristendommen er troen på inkarnasjonen: troen på at Jesus fra Nasaret er Guds sønn, frelseren, at Jesus er Kristus (Messias, den salvede), det vil si den Messias som er spådd i Det gamle testamentet og at Kristus er gått inn i tiden, og gjennom sitt liv og sin død frelser menneskene ved denne stedfortredende handlingen.
Hos Paulus og Luther vektlegges at det er troen alene som frelser mennesket. Hos Paulus består frelse i rettferdiggjørelse knyttet til troen. Å overholde Moseloven ble for ham en ufrihet og en hindring for den sanne tro. I følge Paulus gir troen på Jesus Kristus frihet, fordi den viser at troen ikke er ens egen gjerning, en prestasjon, men en ufortjent gave.
Slik Paulus hadde tatt et oppgjør med den jødiske lovrettferdigheten, opponerte Luther mot gjerningsrettferdigheten og de misbruk den førte til i samtidens kirke. Han mente at gjerninger ikke kunne fjerne synd og gi frelse uansett hvor mye man prøvde. Men gjennom lesning av blant andre Paulus i Romerbrevet, der det heter at den rettferdige skal leve ved tro (Romerbrevet kapittel 1, vers 17), kom Luther til at Guds rettferdighet ikke er en straffende rettferdighet, men en barmhjertig rettferdighet som ufortjent frelser menneskene. Ifølge Luther er det troen alene (sola fide) som frelser. Men denne tro er ikke menneskets gjerning, men Guds gave som bare kan mottas i tillit.
I Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren (1999) inngått mellom Det lutherske verdensforbund og Den romersk-katolske kirke er det uttrykt en konsensus om av rettferdiggjørelsen ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. I tillegg til det som er felles inneholder erklæringen også det som er spesifikt ut fra henholdsvis et katolsk og luthersk perspektiv. I en katolsk formulering heter det at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen (frelsen). Det sentrale i frelsen er "Guds bunnløse nåde", og mennesket bidrar ikke med noen "fortjeneste" overfor Gud.
