Carl Gustaf Armfeldt var en svensk adelig og offiser, i svensk militærtjeneste fra 1700. Armfeldt deltok under Den store nordiske krig i forsvaret av Finland mot russiske angrep. Han var øverstkommanderende i årene 1713–1714 og ledet deretter forsvaret av den svenske østkysten nord for Stockholm.
I 1718 var Armfeldt øverstkommanderende for den hæravdelingen som forsøkte å innta Trondheim. Under tilbakemarsjen kom hæravdelingen hans ut for en snøstorm i Tydalsfjellene, omkring to tredjedeler omkom eller døde senere av skadene.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hansson, Anders: Armfeldts karoliner, 2003, isbn 91-518-4061-8, Finn boken
- Hedin, Svante: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719 : en kommenterad bibliografi, 1986, isbn 91-7578-006-2, Finn boken
- Rolseth, P.O.: Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge, 1950
Tekst fra Norges kriger, Vega forlag, 2011:
Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt Carl Gustaf Armfeldt ble født i Ingermanland i 1666, området mellom dagens Estland og St. Petersburg, erobret fra Russland i 1617. Faren Gustav Armfeldt (død 1675) var oberst i garnisonsregimentet i Narva. På farssiden kom Carl Gustafs slekt fra Jämtland, som den gangen var norsk. Bestefaren, Erik Larssøn, var fra Frösöen utenfor Östersund og kom til Baltikum som soldat i svensk tjeneste i 1640-årene. 20. juni 1648 ble han adlet og tok navnet Armfeldt.
Sønnesønnen Carl Gustafs militære løpebane begynte i Nylands-Tavastehus kavaleriregiment som oppasser til regimentssjefen, oberst Otto Vellingk d.y. Denne stillingen var en slags militærfaglig lærlingplass som Carl Gustaf trolig fikk gjennom familieforbindelser. Som lensherre i Norrland utførte Vellingk også et omfattende kartleggingsarbeid av grensetraktene mot Trøndelag, noe som trolig kom til nytte under Carl Gustaf Armfeldts senere felttog. I den svenske armeen ble Armfeldt korporal i kavaleriet i 1683 før han dro til Frankrike, der han gikk inn i Ferdinan av Fürstenbergs regiment. Armfeldt ble i fransk tjeneste i elleve år og oppnådde kapteins grad. Han deltok også i flere felttog i Frankrike, Nederlandene og Italia.
I 1701, året etter krigsutbruddet, var han tilbake i svensk tjeneste som generaladjutant for de svenske troppene i Finland. Deretter var han oberst ved det karelske kavaleriet i 1707. Kildene om ham blir mer utfyllende etter 1713, da han ble generalmajor og øverstkommanderende i Finland. Grenseområdet mot Russland var tynt befolket villmark og landet utplyndret av krig. Situasjonen var håpløs, og de svenske styrkene led flere nederlag, det verste ved Storkyro i 1714. I en biografi skrevet av Eirik Hornborg i 1953 ble Armfeldt beskrevet som en mann med stor bravur og optimisme. Som leder var han visstnok human etter datidens standard, med omtanke for både sine menn og sivile.
Et portrettmaleri av Armfeldt malt av David von Krafft umiddelbart etter tilbaketoget fra Norge i 1719 bærer tydelig preg av «lidande och resignation». Etter felttoget mot Trøndelag skulle Armfeldt egentlig ha tiltrådt stillingen som lenshøvding i Viborg, men området ble avstått til Russland etter krigen. Han fortsatte som sjef for styrkene i Finland til sin død i 1736, men levde et tilbaketrukket liv, tydelig merket av motgangen Sverige hadde på slutten av stormaktstiden.
Frode Lindgjerdet
