Solsystemet, solsystemet (tegning) (bilde)
Solen og alle legemer og alt stoff knyttet til Solen ved gravitasjonen. Omfatter Solen, de 8 store planetene med måner, de 5 dvergplanetene og et stort antall asteroider, kometer og meteoroider (som alle beveger seg i elliptiske baner med Solen i det ene brennpunktet) og interplanetarisk støv og gass, som bl.a. er årsak til zodiakallyset. Hovedplanetene beveger seg i nesten samme plan, ekliptikken, og i direkte retning, dvs. mot urviseren. De fleste månene beveger seg også i direkte retning og i planetenes ekvatorplan. Siden 1992 er det oppdaget et stort antall asteroider i det såkalte kuiperbeltet mellom Neptun og Pluto. Pluto, som ble oppdaget i 1930, ble inntil 2006 regnet som en planet. Enda lengre ute er det oppdaget objekter på størrelse med eller større enn Pluto (se transneptunske objekter). Solsystemet beveger seg gjennom rommet mot et punkt på himmelen, solsystemets apeks, i stjernebildet Herkules, ca. 10° sørvest for Vega, med en hastighet på ca. 20 km/s. Denne bevegelsen er målt i forhold til stjerner som kan sees med det blotte øye.
Lokalisering, bevegelse
Solsystemet befinner seg nær Melkeveisystemets symmetriplan, ca. 9000 parsec (30 000 lysår) fra senteret som ligger i retning av stjernebildet Skytten. Det tar del i Melkeveisystemets rotasjon og beveger seg mot stjernebildet Svanen med en hastighet av ca. 250 km i sekundet.
Opprinnelse
Forklaringer på solsystemets opprinnelse og utvikling er et av de vanskeligste felt i kosmogonien. En rekke meget plausible løsninger er blitt gitt, men ingen har ennå vært helt tilfredsstillende. De hypoteser og teorier som er satt frem kan deles i to hovedgrupper. Én gruppe forutsetter at systemet ble formet som et resultat av vekselvirkningen mellom Solen og ett eller flere andre himmellegemer. En annen gruppe forutsetter at systemet ble formet som et resultat av en langsom utvikling av en urmasse. Hvis den riktige løsningen er å finne i den første gruppen, er dannelse av solsystem en meget sjelden foreteelse. Hvis den er å finne i den andre, og det synes overveiende sannsynlig, er det en helt alminnelig prosess, og man må regne med at det bare innenfor Melkeveisystemet finnes flere millioner solsystemer på forskjellige utviklingstrinn.
