Folkedrakt var den vanlige klesdrakten brukt av menn og kvinner til hverdags, helg og høytid. Folkedrakten er tradisjonell både i opphav og i bruk og er kjent fra de fleste land i Europa og også fra land utenfor Europa. Det var et funksjonelt antrekk tilpasset sin tids arbeidsforhold og omgangsformer, samt årets og livets høytider. Gift og ugift stand har enkelte steder blitt markert gjennom hodeplagg, som for eksempel koneskautene i Hordaland. Et hovedskille har vært mellom kirkeklær – som var de fineste plaggene og bare kunne brukes i kirken – og ikke-kirkeklær. Innenfor disse gruppene kunne det være flere graderinger. Man ser også eksempler på at kirkeklær etter flere års bruk har blitt degradert til ikke-kirkeklær.
I Norge er folkedraktene nå enten forsvunnet helt eller gått over til å bli en festdrakt, se bunad. Folkedraktene gikk av bruk til forskjellige tider i forskjellige land, men har holdt seg lenger hos enkelte minoritetsgrupper som samer, inuitter og amerikansk urbefolkning. Relikt-områder med levende folkedrakttradisjon finnes blant annet i flere øst-europeiske land og på Balkan. I Vest-Europa gikk folkedrakten stort sett ut av bruk på 1800-tallet, men enkelte steder, for eksempel i Nederland (Marken), Danmark (Amager, Fanø), Færøyene, Sverige (Dalarna), Finland og i deler av Norge holdt den seg til inn på 1900-tallet.
Utforming
En folkedrakt er sammensatt av mange ulike komponenter og er til enhver tid resultatet av en lang utvikling. Folkedrakten er et produkt av tradisjon, motepåvirkning, lokal utvikling og individuell smak. Til sammen utgjør dette en drakt som er lik innenfor et visst område i et visst tidsrom, men som til tross for felles opphav og felles ytre påvirkning er ulik drakter i andre områder. Grunnstammen er det nedarvede hvor røttene i enkelte tilfeller kan gå helt tilbake til forhistorisk tid. Når nye impulser kom, kunne man ta hele plagg, detaljer av plagg eller utsmykning som i hvert enkelt tilfelle ble omformet og tilpasset drakten slik at resultatet ble en organisk helhet. Måten dette ble gjort på, varierte og var grunnlaget for skillet mellom og inndelingen i ulike regionale drakter.
Hovedskillet mellom draktene i øvre og nedre Hallingdal ligger for eksempel i hodeplaggene for kvinner. I Setesdal og Vest-Telemark er hodeplaggene stort sett like, mens draktene for øvrig er helt forskjellige. Ermebryningen, som er en kanting påsatt ermeringingen på manns- og kvinnetrøyer, er laget på forskjellig måte i Hallingdal, Numedal, Vest-Telemark, Tinn og resten av Øst-Telemark. Innenfor de enkelte draktene har det vært rom for individuelle variasjoner, først og fremst i valg av materiale, farge og utsmykning. De ulike moteretningene har hatt ulik gjennomslagskraft, slik at en bestemt moteretning kan ha satt dype spor etter seg i en drakt og ingen i en annen.
I enkelte folkedrakter kan det finnes plagg eller detaljer som går tilbake til før-reformatorisk tid. I Jølster i Sunnfjord har en hette med skulderslag, køysa, vært i bruk til 1930–1940-årene. Denne er av samme fasong som Herjolfsneshettene fra 1300-tallet. Kvinnene brukte køysa som utenpåplagg over den egentlige hodebunaden. Hudsko som har vært brukt over store deler av landet, har røtter tilbake i forhistorisk tid. Andre draktplagg kan ha trekk fra middelalder og forhistorisk tid.
Endringene har sin forutsetning blant annet i økonomiske og sosiale forhold. Renessansemotens ermebryning, plissering og båndpryding, foruten flasketrøya går igjen i mange norske folkedrakter. Draktfremstillingen på Frøysok-epitafiet fra Gol i Hallingdal datert 1699 viser trøyer med bryning, plissert eller felt knebukse og stakk. Tilsvarende knebukse er kjent blant annet fra Telemark og Setesdal, liksom felt stakk har vært brukt i Agder-fylkene, Hordaland og andre steder. Gudbrandsdalens «gråvest», også kjent fra Hedmark og Trøndelag, har sitt forbilde i det europeiske moteplagget justaucorps fra 1600-tallet. Gråvesten var en sid frakk av hjemmevirket vadmel med skjøter og store lommeklaffer og ble brukt på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Trekk fra empiremoten, kort livlinje og høy ståkrage, har satt sitt preg på mange folkedrakter. Trøye, vest og livstykke krøp oppover, mens buksene og stakken ble lange. Mannsdrakten fra Setesdal med kort vest og langbukse er et eksempel på empirepåvirkning.
Historie
Oppløsningsprosessen innen folkedrakt-tradisjonen tok til rundt 1850 og er ennå ikke avsluttet. I enkelte områder som Hallingdal, Setesdal og Flesberg i Numedal har tradisjonene holdt seg inn på 1900-tallet. Omtrent samtidig med at folkedraktene begynte å gå av bruk, oppstod bunadbevegelsen. Folkedraktenes høytidsdrakt blir brukt som festdrakt i og utenfor kirken. Dagens bunad kan være siste ledd i utviklingen av en tradisjonell folkedrakt, slik tilfellet er med blant annet manns- og kvinnebunaden i Hallingdal, Flesberg i Numedal og Setesdal. I områder der folkedrakttradisjonen er brutt, eller der det ikke har vært noen slik tradisjon, oppstår spørsmålet om rekonstruksjon av bunader. Vi har på samme tid å gjøre med både en oppløsningsprosess (folkedrakttradisjonen) og en bevarings- og gjenskapningsprosess (bunadbevegelsen).
Bunadbruken er svært utbredt, og interessen øker stadig. Det finnes totalt rundt 450 ulike bunader i Norge, og i dag regner vi med at rundt 80 prosent av norske kvinner og 20 prosent av norske menn har en bunad. Noe av forklaringen ligger kanskje i at bunaden gir bæreren en identitet og skaper en følelse av samhørighet med tidligere tider. Til forskjell fra de andre nordiske landene utgjør folkedanserne bare en liten del av bunadbrukerne i Norge. Bunaden brukes ved familiehøytideligheter som bryllup, barnedåp, konfirmasjon og andre festlige tilstelninger, private og offentlige.
De viktigste kildene til studiet av våre folkedrakter er bevart draktmateriale, billedfremstillinger, statuene i Nordmandsdalen i Danmark, fotografier, foruten trykte og utrykte kilder av ulike slag.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Fossberg, Jorunn: Draktsølv, 1991, isbn 82-00-07340-8,
- Fossnes, Heidi: Norges bunader og samiske folkedrakter, 1993, isbn 82-02-13874-4,
- Fossnes, Heidi: Håndplagg til bunader og folkedrakter, 2003 (Levende norske tradisjoner), isbn 82-496-0187-4,
- Frank, Åsta: Folkedrakter og bunader : bibliografi, [3. utg.], 1989, isbn 82-90295-05-7,
- Haugen, Bjørn Sverre Hol, red.: Norsk bunadleksikon : alle norske bunader og samiske folkedrakter, 2. utg., 2009, 3 b., isbn 82-496-0758-9
- Norske bunader, prosjektkomité: Eli Nistov m.fl. [Oslo]: Husfliden, 1998, isbn 82-991397-2-4,
- Noss, Aagot: Lad og krone : frå jente til brur, 1991, isbn 82-00-21354-4,
- Scheel, Ellen Wigaard: Norske drakter, stakker og bunader, 2001 (Levende norske tradisjoner), isbn 82-512-0585-9,
- Scheel, Ellen Wigaard & Irene Hebæk Ødegården: Bunadbrodering, 1997, isbn 82-7683-143-5,
