Amfibieoperasjoner er militære operasjoner fra sjøen hvor det settes i land styrker på områder man ikke selv kontrollerer. Slike landgangsoperasjoner involverer som regel kombinert bruk av land-, sjø- og luftstridskrefter. De ulike våpengrenene må sammen sørge for nødvendig rekognoseringer, transport av forsyninger og deltagende hæravdelinger, samt å gi ildstøtte. Dette må koordineres godt, slik at de ulike virkemidlene ikke går i veien for hverandre.
Formålet med amfibieoperasjoner kan være å demonstrere at man har en slik evne, å gjennomføre mindre raid, eller å gjennomføre en storskala invasjon med den hensikt å tilføre fienden et avgjørende nederlag på land.
Å gjennomføre amfibieoperasjoner er svært krevende, spesielt om en motstander kan gjennomføre mottiltak i alle stridsdomener. I den perioden landgangsoperasjonen foregår, vil man være sårbar for angrep fra land, luft og fra sjøen, både over og under overflaten. Amfibieoperasjoner krever derfor god planlegging, som involverer alle våpengrenene, og det stiller store krav til materiell som transportskip, landgangsfartøyer og annet. Større land har spesialtropper tilhørende marinen som er utdannet og utstyrt for amfibieoperasjoner, som US Marines i USA, Royal Marines i Storbritannia og Russlands marineinfanteri.
Siden sjøen er den viktigste ferdselsåren og det store flertallet av verdens befolkning bor i nærheten til sjøen, har amfibieoperasjoner alltid vært en viktig del av krigføring. For eksempel finnes det mange eksempler på slike operasjoner i antikken. Skandinaviske vikinger er også eksempler på styrker med stor evne til å projisere militær makt fra sjøen og inn på land i form av raid og invasjoner. Også under Napoleonstiden fant det sted mange amfibiske operasjoner, og den mest kjente av dem var den som aldri fant sted. Napoleon hadde lenge et ønske om å bringe krigen over på britisk gjord. At heller ikke en så mektig styrke som La Grande Armée klarte å krysse den relativt smale Engelske kanal uten sjøkontroll, viser hvor krevende amfibieorasjoner er. Britenes mislykkede landgangsoperasjon ved Gallipoli i Tyrkia under første verdenskrig (1915) er et eksempel på det samme. Da hadde britene kontroll på sjøen, men maktet likevel ikke å åpne en ny front i sør.
Frem til andre verdenskrig var spesielt luftmakten gjennom en rivende utvikling. Det ble også utviklet egne landgangsfartøy spesialdesignet for å bringe landstyrkene fra skipene og inn på stranden. Andre verdenskrig ble preget av mange store amfibieoperasjoner, som for eksempel de alliertes landgang i Nord-Afrika, Italia og landgangen i Normandie i juni 1944 (D-dagen), den største amfibieoperasjonen i verdenshistorien. I Stillehavet var det amfibieoperasjonene som ga hele krigen dens preg i landmilitær henseende. Under Koreakrigen ble også større og mindre amfibieoperasjoner utført. Etter andre verdenskrig ble det også utviklet effektive helikopter, noe som fikk stor innflytelse på landgangsoperasjoner.
Den kanskje mest berømte landgangsoperasjonen i moderne tid er den som ikke fant sted, under Golfkrigen i 1991. Da plasserte amerikanerne ut styrker som indikerte at de ville iverksette en større amfibieoperasjon mot Kuwait. Den kom ikke, men finten bant opp store Irakiske reserver som ble satt av til å møte denne trusselen.
Les mer i Store norske leksikon
