Folkedrakt var den vanlige klesdrakten brukt av menn og kvinner til hverdags, helg og høytid. Folkedrakten er tradisjonell både i opphav og i bruk og er kjent fra de fleste land i Europa og også fra land utenfor Europa. Det var et funksjonelt antrekk tilpasset samtidens arbeidsforhold og omgangsformer, samt årets og livets høytider. Gift og ugift har enkelte steder blitt markert gjennom hodeplagg, som for eksempel koneskautene i Hordaland. Et hovedskille har vært mellom kirkeklær, de fineste plaggene som bare ble brukt i kirken, og ikke-kirkeklær. Innenfor disse gruppene kunne det være flere graderinger. Man ser også eksempler på at kirkeklær etter flere års bruk har blitt degradert til ikke-kirkeklær.
I Norge har folkedraktene forsvunnet helt eller gått over til å bli en festdrakt, bunad. Folkedraktene gikk av bruk til forskjellige tider i forskjellige land, men har holdt seg lenger hos enkelte minoritetsgrupper som samer, inuitter og amerikansk urbefolkning. Relikt-områder med levende folkedrakttradisjon finnes blant annet i flere øst-europeiske land og på Balkan. I Vest-Europa gikk folkedrakten stort sett ut av bruk på 1800-tallet, men enkelte steder, for eksempel i Nederland (Marken), Danmark (Amager, Fanø), Færøyene, Sverige (Dalarna), Finland og i deler av Norge holdt den seg til inn på 1900-tallet.
Utforming
En folkedrakt er sammensatt av mange ulike plagg og er til enhver tid resultatet av en lang utvikling. Folkedrakten er et produkt av tradisjon, motepåvirkning, lokal utvikling og individuell smak. Til sammen utgjør dette en drakt som er lik innenfor et visst område i et visst tidsrom, men som til tross for felles opphav og felles ytre påvirkning er ulik drakter i andre områder. Grunnstammen er det nedarvede hvor røttene i enkelte tilfeller kan gå helt tilbake til forhistorisk tid. Når nye impulser kom, kunne man ta hele plagg, detaljer av plagg eller utsmykning som i hvert enkelt tilfelle ble omformet og tilpasset drakten slik at resultatet ble en helhet. Måten dette ble gjort på, varierte og var grunnlaget for skillet mellom og inndelingen i ulike regionale drakter.
Hovedskillet mellom draktene i øvre og nedre Hallingdal ligger for eksempel i hodeplaggene for kvinner. I Setesdal og Vest-Telemark er hodeplaggene stort sett like, mens draktene for øvrig er helt forskjellige. Ermebryningen, som er en kanting påsatt ermeringingen på manns- og kvinnetrøyer, er laget på forskjellig måte i Hallingdal, Numedal, Vest-Telemark, Tinn og resten av Øst-Telemark. Innenfor de enkelte draktene har det vært rom for individuelle variasjoner, først og fremst i valg av materiale, farge og utsmykning. De ulike moteretningene har hatt ulik gjennomslagskraft, slik at en bestemt moteretning kan ha satt dype spor etter seg i et draktområde og ingen i et annet.
I enkelte folkedrakter kan det finnes plagg eller detaljer som går tilbake til før-reformatorisk tid. I Jølster i Sunnfjord var en hette med skulderslag, køysa, i bruk til 1930–1940-årene. Denne er av samme fasong som Herjolfsneshettene fra 1300-tallet. Kvinnene brukte køysa som utenpåplagg over den egentlige hodebunaden. Hudsko som har vært brukt over store deler av landet, har røtter tilbake i forhistorisk tid. Andre draktplagg kan ha trekk fra middelalder og forhistorisk tid.
Endringene har sin forutsetning blant annet i økonomiske og sosiale forhold. Renessansemotens ermebryning, plissering og båndpryding, foruten flasketrøya går igjen i mange norske folkedrakter. Draktfremstillingen på Frøysok-epitafiet fra Gol i Hallingdal datert 1699 viser trøyer med bryning, plissert eller felt knebukse og stakk. Tilsvarende knebukse er kjent blant annet fra Telemark og Setesdal, liksom felt stakk har vært brukt i Agder-fylkene, Hordaland og andre steder. Gudbrandsdalens «gråvest» som også er kjent fra Hedmark og Trøndelag, har sitt forbilde i det europeiske moteplagget justaucorps fra slutten av 1600-tallet. Gråvesten var en sid frakk av hjemmevirket vadmel med skjøter og store lommeklaffer og ble brukt på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Kjennetegn fra empiremoten som kort livlinje og høy ståkrage har satt sitt preg på mange folkedrakter. Trøye, vest og livstykke krøp oppover, mens buksene og stakken ble lange. Mannsdrakten fra Setesdal med kort vest og langbukse er et godt eksempel på empirepåvirkning.
De viktigste kildene til studiet av våre folkedrakter er bevart draktmateriale, billedfremstillinger, statuene i Nordmandsdalen i Danmark, fotografier, foruten trykte og utrykte kilder av ulike slag.
Historie
Oppløsningsprosessen innen folkedrakt-tradisjonen i Norge begynte rundt 1850 og er ennå ikke avsluttet. I enkelte områder som Hallingdal, Setesdal og Flesberg i Numedal holdt tradisjonene seg inn på 1900-tallet. Omtrent samtidig med at folkedraktene begynte å gå av bruk, oppstod bunadbevegelsen. Folkedraktenes høytidsdrakt blir brukt som festdrakt i og utenfor kirken. Dagens bunad kan være siste ledd i utviklingen av en tradisjonell folkedrakt, slik tilfellet er med blant annet manns- og kvinnebunaden i Hallingdal, Flesberg i Numedal og Setesdal. I områder der folkedrakttradisjonen er brutt, eller der det ikke har vært noen slik tradisjon, oppstår spørsmålet om rekonstruksjon av bunader. Vi har på samme tid å gjøre med både en oppløsningsprosess og en bevarings- og gjenskapningsprosess.
Bunadbruken er svært utbredt, og interessen øker stadig. Det finnes totalt rundt 450 ulike bunader i Norge, og i dag regner vi med at rundt 80 prosent av norske kvinner og 20 prosent av norske menn har en bunad. Noe av forklaringen ligger kanskje i at bunaden gir bæreren en identitet og skaper en følelse av samhørighet med tidligere tider. Til forskjell fra de andre nordiske landene utgjør folkedanserne bare en liten del av bunadbrukerne i Norge. Bunaden brukes ved familiehøytideligheter som bryllup, barnedåp, konfirmasjon og andre festlige tilstelninger, private og offentlige.
Folkedraktbruk i dag
Her i landet bruker noen samer fortsatt kofte både i arbeid og til fest, mens andre samer har kofta kun som festplagg på linje med våre bunader. Sørover i Europa fins også områder der folkedrakttradisjonene er i levende bruk. For eksempel i Morava i Tsjekkia, der eldre kvinner fortsatt går kledd i sine lokale folkedrakter. Det opprettholdes fortsatt klare skiller mellom hvilke plagg som brukes til hverdags, helgebruk utenfor kirka, og hva som er fint nok til å ta på seg til messe på søndagsmorgenen. Samtidig lever utvalgte deler av denne folkedraktskikken videre gjennom de lokale ungdommenes bruk. De får alle sin bunad som et overgangsritual ved avslutningen av obligatorisk skolegang, og mange av dem bruker den til folkedansoppvisninger og lokale festivaler. Det er mange paralleller mellom overgangen fra folkedrakt til bunad i moraviske landsbyer i dag og overgangen fra folkedrakt til bunad, i for eksempel Telemark tidlig på 1900-tallet. De eldre formene for folkedrakt blir ført videre i bunadbruken, mens det siste leddet av folkedraktskikk brukes av de eldre som fortsatt går tradisjonelt folkedraktkledd. Bunadene tas inn i nye sammenhenger som festivaler og skoleavslutninger i Morava, på samme måte som de norske bunadene forbindes med konfirmasjon og 17. mai.
Det er ikke gjort noen undersøkelser av innvandreres bruk av nasjonaldrakter eller folkedrakter på 17. mai eller andre norske høytidsdager. Noen har med seg en levende drakttradisjon fra hjemlandene sine og bruker sine nasjonale festdrakter på nasjonaldagen. Først og fremst er det mennesker fra land som for eksempel India, Pakistan og noen afrikanske land, mens folk fra Sør-Amerika sjelden eller aldri å se i sine folkedrakter i Oslo, sjøl om det fortsatt er områder med levende folkedrakttradisjoner der.
De som bruker sine folkedrakter på 17. mai, får dermed en «ekstra» høytidsdag til å bære festantrekket. For selvfølgelig bruker de også sine festklær på høytidsdagene knyttet til deres hjemkultur. For noen er for eksempel bare det tradisjonelle hodeplagget i daglig bruk, sammen med vestlige moteklær. Andre er tradisjonelt kledd fra topp til tå, med alle graderinger og detaljforskjeller etter anledning. Det er mange interessante paralleller mellom andre kulturers folkedraktskikk og den tradisjonelt norske, både når det gjelder utforming, bruk og ikke minst normering.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Fossberg, Jorunn: Draktsølv, 1991, isbn 82-00-07340-8,
- Fossnes, Heidi: Norges bunader og samiske folkedrakter, 1993, isbn 82-02-13874-4,
- Fossnes, Heidi: Håndplagg til bunader og folkedrakter, 2003 (Levende norske tradisjoner), isbn 82-496-0187-4,
- Frank, Åsta: Folkedrakter og bunader : bibliografi, [3. utg.], 1989, isbn 82-90295-05-7,
- Haugen, Bjørn Sverre Hol, red.: Norsk bunadleksikon : alle norske bunader og samiske folkedrakter, 2. utg., 2009, 3 b., isbn 82-496-0758-9
- Norske bunader, prosjektkomité: Eli Nistov m.fl. [Oslo]: Husfliden, 1998, isbn 82-991397-2-4,
- Noss, Aagot: Lad og krone : frå jente til brur, 1991, isbn 82-00-21354-4,
- Scheel, Ellen Wigaard: Norske drakter, stakker og bunader, 2001 (Levende norske tradisjoner), isbn 82-512-0585-9,
- Scheel, Ellen Wigaard & Irene Hebæk Ødegården: Bunadbrodering, 1997, isbn 82-7683-143-5,
