Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

eventyr

Versj. 47
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 23. februar 2023. Artikkelen endret 18 tegn fra forrige versjon.

Eventyr er oppdiktede fortellinger som foregår i et magisk univers: Eventyrfortellingen kan ta utgangspunkt i det realistiske og kanskje også reflektere over den historiske konteksten den ble fortalt i, men vil i løpet av fortellingen gå over i det eventyrlige og dermed sprenge virkelighetens rammer. For eksempel går eventyret «Pannekaka» fra en mulig beskrivelse av det virkelige liv («Det var en gang en kone som hadde syv sultne unger») over i en magisk verden der pannekaker og dyr handler, tenker og snakker.

Det er vanlig å dele eventyr inn i folkeeventyr og kunsteventyr. Folkeeventyret er en muntlig tradisjon og har ingen kjent forfatter. Folkeeventyret er delt over store avstander og lange tidsspenn i mange ulike varianter. Da Asbjørnsen og Moe begynte å samle eventyr i Norge i første halvdel av 1800-tallet, ble den muntlige tradisjon omformet, tilrettelagt og ikke minst skriftliggjort fra de første publiserte utgavene av Norske Folkeeventyr (1841–1844). Selv om disse ble skrevet ned og utgitt, betegnes de likevel som en muntlig tradisjon, da det i motsetning til kunsteventyret ikke har en kjent forfatter eller opphavsperson. Forfatter og dikter H.C. Andersen sine fortellinger er kanskje det mest kjente eksempelet på kunsteventyr.

For å få oversikt over den mangfoldige eventyrtradisjonen er det utarbeidet en rekke typekataloger. Den mest kjente internasjonale katalogen ble laget av den finske folkloristen Antti Arne (1910) og den amerikanske folkloristen Stith Thompson (1961) og kalles AT-katalogen, etter de to folkloristenes etternavn. De ulike eventyrene er inndelt etter hovedkategorier der hver underkategori (eventyrtype) har fått sitt eget eventyrnummer. For eksempel har det allerede nevnte eventyret om Pannekaka nummer AT 2025, det vil si en eventyrtype som i dette tilfelle klassifiseres under hovedkategorien remse-eventyr. AT-katalogen har dannet mønster for en rekke andre, blant annet den norske katalogen, Ørnulf Hodnes The types of the Norwegian folktale (1984). Hovedkategoriene i den norske katalogen er

Dyreeventyr (AT 1-AT 299); Undereventyr (AT 300-749); Legendeeventyr (AT 750-849); Etiologiske eventyr, Novelleeventyr (AT-850-AT 999); Gutten og det dumme trollet (AT 1000-At 1199); Molbohistorier (AT 1200-1349); Eventyr om ektefolk (AT 1350-1439); Eventyr om kvinner (AT 1440-1524); Eventyr om menn (AT 1525-AT 1724); Eventyr om prester (AT 1725-AT 1999); Remseeventyr (AT 2000-AT 2249); Catch Tales (AT 2250-AT 2399)

Dyreeventyr (AT 1-AT 299) er korte fortellinger der dyre handler og snakker som mennesker. Et velkjent eksempel er De tre bukkene bruse. Slike eventyr er gjerne humoristiske og parodierer menneskelig adferd. Et klassisk dyreeventyr fra den første utgivelsen av Norske Folkeeventyr (1843) handler om hvorfor bjørnen har kort hale (AT 2). Det er et av mange dyreeventyr der reven og bjørnen spiller hovedrollene som henholdsvis den svake og slu versus den sterke og dumme. En slik motsetning står også sterkt i kategorien Gutten og det dumme trollet (AT 1000-At 1199).

Undereventyrene (AT 300-749) er den mest kjente og utforskede eventyrgruppen. Det er lange episke eventyr der handlingen foregår i en magisk og underfull verden. Undereventyrenes persongalleri består av mennesker så vel som vetter, trollfolk og mennesker omskapt til dyr. Hovedpersonen blir som regel satt på mange prøvelser, og må løse tilsynelatende uløselige oppgaver. Til denne gruppen eventyr hører velkjente eventyr som "Kvitebjørn kong Valemon" og "Østen for sol og vestenfor måne" (begge varianter av AT 425) og "Snehvit" (AT 709).

Kjennetegn

Eventyr er som oftest verken sted- eller tidfestet. Likevel er det mulig å finne igjen spor av enkelte historiske hendelser. Og til tross for at de ikke er stedfestet, kan man likevel kjenne igjen både naturbeskrivelser og sosiale forhold fra fortellermiljøet. Et eksempel på et stedfestet eventyr også i tittelen er «Trollet på Hedalskogen» (AT 303).

Eventyr er en internasjonal sjanger som finnes i ulike varianter over hele verden. «Skjønnheten og udyret» er kanskje det eventyret med videst geografisk spredning og finnes dokumentert så å si over hele verden. De to mest kjente norske variantene av eventyret er «Kvitebjørn Kong Valemon» og «Østenfor sol og vestenfor måne». Disse to variantene av eventyret er forskjellige i detaljer og konkrete hendelser, men de er likevel nokså like i overordnet struktur og motiver. Slik sett kan de karakteriseres som to varianter av samme type.

Et karakteristisk trekk ved eventyr er bruk av formler og stilfigurer. For eksempel innledes og avsluttes eventyr ofte med standardiserte formler, slik som «Det var en gang...» og «Så levde de lykkelig alle sine dager». Et annet kjennetegn ved eventyrformen er gjentakelser. Hendelser blir gjerne gjentatt tre ganger. Mange kjente norske eventyr handler om tre brødre som går gjennom de samme prøvene, men bare den siste (yngste) lykkes.

På bakgrunn av slike stiltrekk utledet den danske folkloristen Axel Olrik noen episke lover som eventyr og ballader er bygget opp etter. Fortellingenes tendens til å gjenta handlingssekvenser tre ganger kalte Olrik den episke tretallsloven, mens det at bare den siste broren lykkes, er et eksempel på det han har kalt bakvektsloven. En tredje av Olriks lover er den sceniske totallsloven, det vil si at det aldri er mer enn to av karakterene som opptrer samtidig. I artikkelen «Episke Love i Folkedigtningen» utledet Olrik i alt 18 slike episke lover som han mente var allmenngyldige for eventyr og annen episk folkediktning.

Også karakterene i eventyret er gjerne standardiserte typer, ofte med beskrivende personnavn som Askeladden. Persongalleriet for øvrig består av mennesker, vetter, trollfolk og omskapte.

Hovedpersonen blir satt på prøvelser og må løse oppgaver. Som helt(inne) fører hen en kamp mot motstandere, ofte ved hjelp av magiske medhjelpere. Folkeeventyret har sin egen logikk og gjør livet konsekvent og rettferdig der de gode får sin lønn og de onde straffes.

Med den russiske folkloristen Vladimir Jakovlevitsj Propp kan man si at strukturen i slike fortellinger er konstant. Han mente alle undereventyr var bygget opp rundt de samme typer handlende aktører (syv karakterfunksjoner, som for eksempel skurken, helten og hjelperen) og handlingssekvenser (31 sekvensfunksjoner, for eksempel 1: Et familiemedlem drar hjemmefra, 2: Helten blir stilt overfor en vanskelig oppgave, 30: Skurken blir straffet).

Sekvensfunksjonene kommer alltid i samme rekkefølge, men alle 31 er ikke nødvendigvis med i alle eventyr. Navnene på eventyrkarakterene i en fortelling vil endres, men aldri deres funksjoner. I følge Propp er det altså dette som driver handlingen fremover.

Innsamling og vitenskapeliggjøring av folkeeventyret

Av de eldste eventyrsamlinger vi kjenner til, er den indiske Pantchatantra eller Femboken, skrevet mellom 100-tallet og 500-tallet, den arabiske samlingen Tusen og én natt fra cirka 800, og Somadevas kjempesamling fra 1100-tallet, Katha-Sarit-Sagara (Eventyrstrøm-havet).

Egentlige folkeeventyr-publikasjoner finner vi ikke før italieneren Straparolas Tredici piacevoli notti fra 1550. Dernest følger Pentamerone av Giambattista Basile i 1637. Franske samlinger av folkeeventyr ble utgitt av Charles Perrault i 1697 og av Madame d'Aulnoy året etter. De tyske samlingene ble utgitt av Johann Musäus fra 1782. Felles for alle disse var at de ikke så på folkeeventyrene som selvstendig kunst, men som råstoff for kunstdikting. Derfor ble eventyrene omarbeidet og pyntet på etter tidens smak.

Først med brødrene Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen i 1812 begynte en mer vitenskapelig utgivelse av eventyr. Også de var omarbeidet etter tidens smak, men med et uttalt ideal om å være tro mot en folkelig fortellermåte. Ringvirkningene av Grimm var store også i norsk sammenheng for vitenskapeliggjøringen av folkeminnearbeider. I Norge regnes eventyrforskningen innledet med Jørgen Moes vitenskapelige fortale til 1852-utgaven av Norske folkeeventyr.

Samiske eventyr er blitt til på samme måte som folkeeventyr verden over og tatt vare på gjennom muntlig tradisjon i generasjon etter generasjon før de første trykte publikasjonene kom mot slutten av 1800-tallet. Av de mest kjente er Just Qvigstad (i samarbeid med G. Sandberg) fra 1887 Lappiske Eventyr og Folkesagn. Vi finner igjen mange av de samme motivene og aktørene, med lokale variasjoner som for eksempel at helten i Asbjørnsen og Moes utgivelser kalt Askeladden ofte kalles glunten (báhttja) og trollet Stallo.

Eventyr som nasjonal litteratur

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes eventyrutgivelser har i Norge også fått status som nasjonal litteratur. Forfatteren Sigurd Hoel understreket i essayet Eventyrene våre sjangerens betydning som litterært verk: «La oss tenke oss at én kom og spurte oss. Hvilket norsk litterært verk fra de siste hundre år har alt i alt størst betydning for hele det norske folk? Svaret gir seg ikke av seg selv, det er heldigvis nokså mange å velge mellom. […] Allikevel tror jeg at alle disse verkene må finne seg i å komme i annen rekke, sammenlignet med Asbjørnsens og Moes eventyrsamlinger. […] Dette er det norske litterære verk fra de siste hundre år som har hatt den mangfoldigste og den største samlede betydning – for norsk diktning og forskning, for norsk nasjonal følelse og selverkjennelse, ja, til og med for norsk praktisk dagligliv».

En internasjonal tilpasningsdyktig sjanger

Alle folk skaper sine eventyr og er uttrykk for undring og fortellerglede. Eventyr er en internasjonal tilpasningsdyktig sjanger. Det er en sjanger som er blitt forstått som for eksempel nasjonal litteratur, som barnelitteratur, folkediktning og som kulturarv.

Eventyr er, i motsetning til sagn, ikke uttrykk for tro. Ifølge folkloristen Moltke Moe (1887) er eventyret en «bevidst diktning, som alene kræver poetisk tro».

Sett fra vår samtid kan de aller eldste utgavene av eventyr kanskje virke mer rå og endog skumle. Eventyrene har i ulike skriftlige utgaver gjennomgått en rekke oversettelser, ikke bare fra et språk til annet, men fra muntlig til skriftlig og har endret og tilpasset seg ulike tiders behov og publikum. I dag lever eventyrmotivene videre, i litteratur, film og musikk eller i nye genre som memer, tilpasset vår digitale tidsalder.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bacchilega, Cristina: Fairy Tales transformed? Twenty-First-Century Adaptions & the politics of Wonder. Wayne State University Press, 2013.
  • Bottigheimer, Ruth B: Fairy Godfather. Straparola, Venice and the Fairy Tale Tradition. Penn, 2002.
  • Berge, Rikard: Norsk sogukunst : sogusegjarar og sogur. Aschehoug, Kristiania, 1924.
  • Bø, Olav: Utsyn over norsk folkedikting. Samlaget, 1972. Les boka på nb.no
  • Cocq, Coppélie 2007: Revoicing Sámi narratives : North Sámi storytelling at the turn of the 20th century. Umeå universitet. Institutionen för språkstudier.
  • Dégh, Linda: Folktales and Society. Story-telling in a Hungarian Peasant Community. Indiana University Press,Bloomington, 1969.
  • Dégh, Linda: "How do storytellers interpret the snakeprince tale?" I: Narratives in society: A Performer-Centered Study of Narration. = FF Communications no 255, Helsinki. s. 13-41, 1995.
  • Esborg, Line 2019. Optegnelser. Isak Sabas folkeminnesamling/ Čállosat. Isak Saba álbmotmuitočoakkáldat. Scandinavian Academic Press. NFLseries 173
  • Hodne, Bjarne: ” Tradisjonslinje og Tradisjonstroskap. Et eksempel fra Telemark.” I: Norveg 20, s. 107-143, 1977
  • Hodne, Bjarne: Eventyret og tradisjonsbærerne. Eventyrfortellere i en Telemarksbygd. Universitetsforlaget, Oslo, 1979.
  • Hodne, Ørnulf: Det norske folkeeventyret: fra folkediktning til nasjonalkultur. Cappelen, 1998. Les boka på nb.no
  • Hodne, Ørnulf: ”Eventyrfortellerne som forskningsfelt.” I: Knut Aukrust og Anne Eriksen: Kunnskap om kultur. Folkloristiske dialoger. Oslo, Novus. S. 25-40. 1999.
  • Pentikäinen, Juha: Oral repertoire and world view. An anthropological study of Marina Takalo's life history. FF communications nr 219, Helsinki, 1978.
  • Qvigstad, Just og G. Sandberg: Lappiske eventyr og folkesagn, Alb. Cammermeyers forlag 1887.
  • Solberg, Olav: Inn i eventyret: norsk og europeisk forteljekunst. Cappelen, 2007.
  • Sundland, Egil: "Det var en gang et menneske": tolkninger av Asbjørnsen og Moes undereventyr som allegorier på menneskelig innsikt og erkjennelse. Cappelen, 1995
  • Teverson, Andrew: Fairy tale. Routledge, 2013.
  • Zipes, Jack: Breaking the Magic Spell: Radical Theories of Folk and Fairy Tales. The University Press of Kentucky, Lexington, Kentucky, 2002 (1979).
  • Holbek, Bengt: Tolkning af trylleeventyr. Nyt Nordisk Forlag, København, 1989.
  • Lüthi, Max: The European Folktale. Form and Nature. Indiana University Press, Bloomingon, 1982.
  • Lüthi, Max : Det var en gång. Om folksagans väsen. Gedins, Stockholm, 1994.
  • Propp, Vladimir: Morphology of the Folktale. University of Texas Press, Austin, 1968.
  • Propp, Vladimir 1984: Theory and History of Folklore. Manchester, Manchester University Press, 1984.
  • Olrik, Axel 1908: Episke love i folkedigtningen. Særtryk af Danske Studier. S 69-89.
  • Moe, Moltke 1908: Eventyrvandring og eventyrforvandling. Et par eksempler. I: Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen 1999 (red.): Folkloristiske klassikere 1800-1930. Norsk Folkeminnesamlings skrifter nr. 147. Aschehoug, Oslo.
  • Moe, Jørgen (1852): Indledning: Norske Folkeeventyr Samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe I: Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen 1999 (red.): Folkloristiske klassikere 1800-1930. Norsk Folkeminnesamlings skrifter nr. 147. Aschehoug, Oslo. S. 48-60.
  • Christiansen, Reidar Th [1928]: Et irsk eventyr i Norge. I: Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen 1999 (red.): Folkloristiske klassikere 1800-1930. Norsk Folkeminnesamlings skrifter nr. 147. Aschehoug, Oslo. S.222-230.
  • Norsk eventyrbibliotek. Det norske samlaget, redaktørar: Brynjulf Alver, Olav Bø, Reimund Kvideland og Morten Nolsøe
  • Aarne, Antti og Stith Thompson: The types of the folktale. A classification and bibliography, FF Communication no 184, Helsinki, 1961.
  • Stith Thompson: Motif-index of folk-literature. A classification of narrative elements in folktales, ballads, myths, fables, mediaeval romances, exempla, fabliaux, jest-books and local legends. Bd 1-6. Indiana University Press, Bloomington, 1955-1958.
  • Hodne, Ørnulf: The types of the Norwegian folktale. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo, 1984.
  • Uther, Hans-Jörg: The Types of international Folktale. A Classificational ond Bibliography, 3 bd. Academiia Scientiarium Fennica, Helsinki, 2004.