Dynamitt er en betegnelse brukt om sprengstoffer for sivil bruk med innhold av nitroglyserin og/eller nitroglykol. Navnet var opprinnelig et handelsnavn, men det er senere blitt en generisk betegnelse.
Dynamitt var det første sprengstoff som var tilstrekkelig praktisk og trygt til at det tillot bruk i større mengder. I nesten hundre år var dynamitt det dominerende sprengstoff for bruk til viktige samfunnsoppgaver som gruvedrift og utbygging av infrastruktur som veier, tunneler, broer, havner, kanaler og jernbane.
Etter å ha dominert bruken av sivilt sprengstoff siden slutten av 1860-tallet, ble dynamitten fra rundt slutten av 1950-årene i stadig større grad utfordret av mer moderne typer sprengstoff. Disse var basert på ammoniumnitrat, og de har nå for det meste erstattet dynamitt til de fleste typer sprengningsarbeid.
Alfred Nobel og den første dynamitten
Den første typen dynamitt som ble utviklet er senere blitt kalt gurdynamitt, og den ble utviklet av Alfred Nobel som en respons på en serie med alvorlige ulykker forårsaket av bruken av ren nitroglyserin som sprengstoff.
Nitroglyserin er et flytende sprengstoff som er både risikofylt og lite praktisk i bruk. Nobel hadde i 1864 innført dette stoffet, under navnet sprengolje, som et sprengstoff for bruk innen blant annet gruvedrift. Sprengoljen ble helt rett i borehullet og brakt til detonasjon ved hjelp av trekapsler fylt med svartkrutt.
På grunn av en rekke katastrofale ulykker med nitroglyserin under transport og lagring i løpet av årene 1865 og 1866, utviklet Nobel i 1866–1867 et tryggere alternativ til sprengolje ved å la nitroglyserinet suges opp av porøs kiselgur. Dette gav en deigaktig masse, et sprengstoff som Nobel gav navnet dynamitt.
Denne gurdynamitten var både langt tryggere og mer praktisk enn sprengoljen, og den deigaktige konsistensen til materialet tillot innpakking i parafinert papir til sylindriske patroner (dynamittgubber). Disse var lette å håndtere og kunne lades rett i borehull.
For å bringe dynamittgubber til detonasjon innførte Nobel sprenghetten. Bruk av kun lunte var utilstrekkelig. Kombinasjonen av gurdynamitt og sprenghette var en revolusjon i sprengningsteknisk sikkerhet og ytelse. I mindre mengder vil gurdynamitt normalt brenne (deflagrere) uten å detonere, noe som var avgjørende for at materialet skulle være trygt under transport og lagring.
Gurdynamitt, så vel som de typer med dynamitt som senere ble utviklet, var alle generelt uegnet for militær bruk. De tilfredsstiller ikke militære krav til lagringsstabilitet og tåler ikke store mekaniske belastninger.
Sprenggelatin og gelatindynamitt
Gurdynamitt hadde betydelige svakheter. Kiselgur er en helt inert bestanddel som ikke bidrar til sprengvirkningen. Dessuten hadde nitroglyserin i gurdynamitt en tendens til å svette ut av dynamittgubbene over tid, spesielt under ugunstige klimatiske forhold. Gurdynamitten tålte heller ikke fuktighet spesielt godt.
I 1875 utviklet Nobel det såkalte sprengelatinet, også kalt sprenggummi. Denne bestod av nitroglyserin bundet opp ved hjelp av en liten mengde nitrocellulose, et polymert materiale som selv er et eksplosiv. Dette gav en plastisk masse med utmerket vannbestandighet, god håndteringssikkerhet og langt bedre ytelse enn gurdynamitt. Sprenggelatin kunne også brukes til undervannssprengninger.
Ved å kna ut sprenggelatinet med oksiderende salter som kaliumnitrat og brenselstoffer som tremel, fikk man såkalt gelatindynamitt eller gummidynamitt, et noe svakere og billigere sprengstoff. Fra 1880-årene brukte man også tilsetning av ammoniumnitrat, noe som gav såkalt ekstradynamitt.
Når man i dag snakker om dynamitt, er det først og fremst dynamitt av typen gelatindynamitt som er relevant.
Frostfri dynamitt med nitroglykol
Et problem med både gurdynamitt og gelatindynamitt var deres mangel på kuldebestandighet. Nitroglyserin fryser ved rundt 13 ºC, og frossen dynamitt har uforutsigbare følsomhetsegenskaper. Utrygg opptining av dynamitt, slik som over bål og eller på toppen av vedovner og lignende, forårsaket utallige ulykker.
Tidlig på 1900-tallet ble det utviklet en frostfri type dynamitt, som lar seg forme etter borehullet også i kaldt vær, ved å blande nitroglyserinet med nitroglykol. Nitroglykol har lavere frysepunkt enn nitroglyserin, men ellers de samme sprengtekniske egenskaper. Fra 1920-årene ble syntetisk etylenglykol tilgjengelig i store mengder, noe som også gjorde det stadig billigere å produsere nitroglykol.
En ulempe ved bruk av alle typer dynamitt er de utpreget toksiske egenskapene til nitroglyserin og nitroglykol. Begge absorberes lett gjennom innånding eller ved hudkontakt. Dette kan blant annet gi oppgav til plagsom hodepine.
Konkurransen med sprengstoffer basert på ammoniumnitrat
Dynamitt var det dominerende sprengstoff for sivile anvendelser helt frem til rundt midten av 1950-tallet. Det hadde imidlertid tidlig fått konkurranse av sprengstoffer basert på ammoniumnitrat, såkalte sikkerhetssprengstoffer. De var billigere og tryggere enn dynamitt, men også svakere og mindre vannbestandige.
Fra andre halvdel av 1950-årene og utover skjedde det en revolusjon i sprengningsteknikken på grunn av utviklingen av nye typer sprengstoff basert på ammoniumnitrat (AN). Denne utviklingen inkluderte såkalte vanngelsprengstoff (slurry) og emulsjonssprengstoff. Disse var hovedsakelig basert på AN og kunne brukes i bulkform eller patroneres på samme måte som dynamitt. De var også langt tryggere enn dynamitt under produksjon, transport, lagring og bruk.
I nyere tid er dynamitt for de fleste formål blitt utkonkurrert av de nyere sprengstofftypene basert på AN, spesielt emulsjonssprengstoffene. Dynamitt brukes imidlertid fortsatt noe for sprengninger under særlig krevende forhold.
Dynamittproduksjon i Norge
Etter Sverige var Norge det første landet i verden som tok opp produksjon av nitroglyserin. Dette foregikk ved fabrikken til Nitroglycerin Compagniet like ved Granfossen på Lysaker. Fabrikken ble startet opp i august 1865. Fra januar 1868 startet man opp med produksjon av gurdynamitt samme sted.
Etter en eksplosjon i fabrikken på Lysaker den 24. april 1874, ble produksjonen flyttet til Engene ved Sætre i Asker kommune. Her ble det laget gurdynamitt fra oktober 1876. Produksjon av sprenggelatin og gummidynamitt ble startet i 1878. Nitroglycerin Compagniet ble fra 1917 en del av Norsk Sprængstofindustri, som senere igjen ble en del av Dyno Industrier (fra 1971) og Dyno Nobel (fra 2000).
På Engene ble det produsert dynamitt for siste gang i 1973, og nitroglyserin for siste gang i 1976 (for ballistitt). Produksjonen av dynamitt hadde innen da blitt flyttet til et mer moderne anlegg ved Gullaug i Lier kommune utenfor Drammen, et anlegg som hadde blitt bygget opp i perioden 1916–1918.
Selskapet Grubernes Sprængstoffabrikker bygget en sprengstoffabrikk ved Drømtorp utenfor Ski i 1917, og denne fabrikken laget etter hvert også dynamitt. Grubernes ble en konkurrent til Norsk Sprængstofindustri, inntil bedriftene i 1971 ble slått sammen til Dyno Industrier. Fabrikken ved Ski ble stengt ned i 1984.
I 1986 kjøpte Dyno Industrier opp den svenske sprengstoffprodusenten Nitro Nobel, og all sivil produksjon av sprengstoff i Norge og Sverige var fra da av organisert i ett selskap. Nitro Nobel laget dynamitt på sitt fabrikkområde ved Gyttorp. Denne produksjonen ble lagt ned i 1993, og all dynamittproduksjon i Norge og Sverige ble fra da av samlet på fabrikken ved Gullaug.
All produksjon av dynamitt i Norge ble permanent nedstengt etter en eksplosjon i anlegget for produksjon av nitroglykol på Gullaug den 23. januar 2001. I hele Norden produseres dynamitt nå kun ved fabrikken til det finske selskapet Forcit ved Hangö, en produksjon som ble startet opp i 1893.
