Charles 3. er konge av Storbritannia og 14 andre land i Samveldet av nasjoner siden 2022.
Charles er eldste sønn av dronning Elizabeth 2. og prins Philip. Han ble utnevnt til Prince of Wales i 1958 og kronet i 1969. Som tronarving bar han også titlene hertug av Cornwall, hertug av Rothesay, jarl (greve) av Carrick, jarl av Chester, baron Renfrew og Lord of the Isles.
Ved moren Elizabeth 2.s død den 8. september 2022 overtok Charles den britiske tronen. Han ble høytidelig utropt til konge ved en seremoni i London to dager senere. Ved sin tronbestigelse var Charles den eldste tronarving i britisk historie som hadde oppnådd kongeverdigheten, og samtidig den som hadde ventet lengst før han overtok (68 år). Selve kroningen av Charles og hans hustru Camilla som konge og dronning finner sted den 6. mai 2023 i Westminster Abbey.
Charles er internasjonalt kjent som en sterk forkjemper for natur- og miljøvern, og ivrig talsmann for tradisjonell arkitektur og byplanlegging.
Oppvekst og utdanning
Charles ble født den 14. november 1948. Ved hans morfar George 6.s bortgang tre år senere ble han tronarving. Charles' oppvekst var preget av at hans foreldre mye fraværende og ofte ute på reise. Han fikk et nært forhold til sin to år yngre søster Anne. Forholdet til brødrene Andrew og Edward har ikke vært like nært, ettersom Charles var 11 og 15 år eldre enn hans lillebrødre.
Charles fikk sin grunnutdanning på privatskoler i London, Hampshire og Skottland. Etter avgangseksamen fra Gordonstoun i 1967 studerte han arkeologi, antropologi og historie ved universitetet i Cambridge, og et semester walisisk språk og kultur ved University College of Wales. Han ble Bachelor of Arts i 1970 og dermed den første britiske tronarving som hadde oppnådd en akademisk grad.
Charles gjennomgikk flygeropplæring (småfly og jetfly) i det britiske flyvåpenet, men hans militære hovedinnsats var i sjøforsvaret, der han også fikk opplæring som helikopterflyger og tjenstgjorde på flere marinefartøyer i årene 1971–1976. Han holdt pilotkunnskapene ved like og satt selv ved spakene ved flere anledninger inntil han i 1994 var med på en buklanding i Skottland. Charles har siden 2012 rang som feltmarsjall i den britiske hæren, admiral i marinen og luftmarsjall i flyvåpenet.
Familie
I 1981 giftet Charles seg med den 13 år yngre Lady Diana Spencer, som var datter av den 8. jarl Spencer. Ekteskapet var turbulent, dels fordi Diana raskt ble mer populær enn Charles blant mediafolk og menigmann, men hovedsakelig fordi begge ektefeller inngikk hemmelige utenomekteskapelige forbindelser. Aldersforskjellen på 12 år, samt ulike interesser bidro til at de ikke hadde spesielt mye til felles. De ble separert i 1992 og skilt i 1996.
Charles har to barn fra sitt første ekteskap – prinsene William, Prince of Wales, hertug av Cornwall og Cambridge (født 1982) og Henry (Harry), hertug av Sussex (født 1984).
I 1980 kjøpte hertugdømmet Cornwall residensen Highgrove House i Gloucestershire. Charles brukte mye tid på å innrede landstedet, og særlig hagen.
Etter Dianas død i en trafikkulykke i Paris i 1997 gjenopptok Charles i full offentlighet sitt kjærlighetsforhold med ungdomskjæresten Camilla Parker Bowles. De giftet seg i 2005, og Camilla fikk tittelen hertuginne av Cornwall. Etter Charles' tronbestigelse har hun tittel av dronning(-gemalinne) (queen consort).
Tronarving
Som dronningens eldste sønn ble Charles automatisk tronarving ved morfaren Georg 6.s død i 1952. Tronarvingens tradisjonelle titler som prins av Wales og jarl av Chester fikk han i 1958, men innsatt i denne verdigheten ble han først 11 år senere. 1. juli 1969 ble han kronet av dronningen i en seremoni på Caernarfon slott i Wales, med en åttetakket bøylekrone som var spesiallaget for anledningen. Som forberedelse til selve seremonien hadde Charles et opphold ved universitetet i Aberystwyth for å lære seg det walisiske språket.
I kraft av sine adelstitler hadde Charles også rett til et sete i overhuset (House of Lords) i det britiske parlamentet. Det har siden slutten av 1600-tallet ikke vært vanlig for medlemmer av kongehuset å benytte seg av denne retten i noen utstrekning. Charles inntok sitt sete i forsamlingen første gang i 1970 og holdt sin jomfrutale der i 1974. Siden har han ledsaget dronningen og prins Philip til de årlige åpningsseremoniene, og i mai 2022 stod han selv for den høytidelige åpningen på dronningens vegne.
Den britiske tronarvingen har ellers ingen offisiell rolle i styringen av riket, men han/hun er som oftest medlem av the Privy Council (riksrådet) og fungerer for øvrig som monarkens fremste representant ved offisielle anledninger når denne ikke selv kan være til stede.
Slike representasjonsoppgaver, som også omfatter offisielle besøk i utlandet, har det vært mange av i Charles’ liv som tronarving. Hans første offisielle utenlandsoppdrag fant sted i 1967, da han var dronningens representant ved en minnegudstjeneste for den australske statsministeren Harold Holt, som forsvant under en svømmetur. Siden den gang har han besøkt nær 120 land og territorier i oppdrag for kongehuset. Representasjonsoppdragene har også vært mange hjemme i Storbritannia.
Beskytterskap og engasjementer
Som prins av Wales har Charles i årenes løp påtatt seg beskytterskap (patronage) eller vervet som ærespresident for mer enn 400 ulike organisasjoner, institusjoner og arrangementer, alt fra universiteter og veldedige organisasjoner til lokale landbruksselskaper og festivaler.
Mange av beskytterskapene knytter seg til hans personlige interesser innenfor natur- og miljøvern, økologisk landbruk, arkitektur og byplanlegging. Han var blant annet medstifter (sammen med blant andre nordmennene Petter Olsen og Audun Engh) av det internasjonale nettverket INTBAU (International Network for Traditional Building, Architecture and Urbanism), som arbeider for å fremme tradisjonell byggeskikk og arkitektur og menneskevennlig byplanlegging, og han er nettverkets høye beskytter. I 1989 ga Charles ut boken A Vision of Britain, hvor han la frem sitt syn på arkitektur. Boken var basert på en dokumentarserie sendt på BBC året før, hvor Charles ble intervjuet om ulike bygninger i Storbritannia. Bydelen Poundbury i Dorchester er bygd etter de prinsipper for god byggeskikk som han forfektet: en retur til landlige landsbyer preget av lave hus og harmonisk byggestil. Charles har fått mye ros for å være forut for sin tid, men han har også blitt kritisert for å ha et idealistisk syn på byplanlegging som ikke er realistisk med tanke på å holde boligpriser nede og samtidig huse landets befolkning. Noe av den samme kritikken gjaldt Charles' syn på økologisk mat, som mange oppfattet som mat for de rike, og som ikke kunne dekke verdens matbehov.
I 1976 opprettet Charles The Prince’s Trust, en stiftelse som arbeider for sårbare barn og unge. I perioden 2006–2016 støttet stiftelsen ulike tiltak i Storbritannia og andre land med til sammen 1,4 milliarder pund (omkring 16 milliarder kroner). Gjennom årene har over 825.000 unge mennesker fått støtte til å lære seg nye ferdigheter og skaffe seg arbeid. I 2005 slo stiftelsen seg sammen med 18 andre organisasjoner som Charles også er beskytter for i nettverket The Prince’s Charities.
Charles har ofte sett på seg selv som en veldedig entreprenør. Blant annet har salg av hans egne malerier brakt inn over 9 millioner pund til veldedige formål. Overskuddet fra salg av produkter fra Highgrove, som leveres til velrenommerte kjeder som Waitrose og Fortnum & Mason, går også til hans veldedige organisasjoner.
Noen av Charles’ engasjementer har vært omstridte, som for eksempel hans støtte til ulike initiativ innenfor alternativ medisin, blant annet homeopati. Stiftelsen Foundation for Integrated Health (FIH), som prinsen opprettet i 1993 og som arbeidet for at alternative behandlingsformer skulle bli anerkjent i det offentlige britiske helsevesenet, ble nedlagt i 2010 etter at det ble avslørt alvorlige økonomiske misligheter i organisasjonen. Flere av organisasjonene har også vært kritisert for å ha mottatt store pengegaver fra arabiske givere, blant andre emiren av Qatar og familien bin Laden.
Som kronprins hadde Charles et stort behov for å vise seg som en mann med egne tanker og ideer, og at han var uredd for å fronte saker han mente var viktige. Hans bastante oppfatninger og til tider klønete uttalelser havnet i dårlig jord hos ulike institusjoner som, for eksempel, British Medical Association, Royal Institute of British Architects, det konservative partiet og den anglikanske kirken.
