Dynamitt er en betegnelse brukt om sprengstoffer for sivilt bruk med nitroglyserin og/eller nitroglykol som sentral bestanddel. Den første typen ble utviklet av Alfred Nobel i tidsrommet 1866–1867. Navnet dynamitt var opprinnelig et handelsnavn, men varemerket ble senere degenerert og er nå en rent generisk betegnelse.
Dynamitt var det første høyeksplosiv som var tilstrekkelig trygt og praktisk til at det tillot anvendelser i større mengder. Det ble raskt det dominerende sprengstoff for bruk til viktige samfunnsoppgaver som gruvedrift og utbygging av infrastruktur som veier, jernbane, tunneler, broer, havner og kanaler. Tidligere hadde kun svartkrutt vært tilgjengelig for slik bruk.
Mot slutten av 1950-årene og fremover ble dynamitt i stadig større grad utfordret av mer moderne sprengstofftyper. Disse var basert på ammoniumnitrat, og de har nå for det meste erstattet dynamitt til de fleste typer sprengningsarbeid.
Alfred Nobel og oppfinnelsen av gurdynamitt
Den første typen dynamitt utviklet av Alfred Nobel er senere blitt kalt gurdynamitt, og materialet ble utviklet som en respons på en serie med alvorlige ulykker som hadde inntruffet under bruk av nitroglyserin som sprengstoff.
Nitroglyserin er et flytende sprengstoff som er både risikofylt og lite praktisk i bruk. Nobel hadde i 1864 innført dette stoffet, under navnet sprengolje, som et sprengstoff for bruk innen blant annet gruvedrift. Sprengoljen ble helt rett i borehullet og detonert ved hjelp av trekapsler fylt med svartkrutt.
På grunn av en rekke katastrofale ulykker med nitroglyserin under transport, lagring og bruk i løpet av 1865 og 1866, utviklet Nobel i 1866–1867 et tryggere alternativ til sprengolje ved å la nitroglyserinet suges opp av porøs kiselgur. Dette gav en deigaktig masse, en blanding som han gav navnet dynamitt. De to vanligste variantene inneholdt henholdsvis 75 prosent og 66 prosent med nitroglyserin. Utviklingen av dynamitt ble gjort mens Nobel oppholdt seg ved sin nyanlagte fabrikk ved Krümmel like utenfor Hamburg.
Gurdynamitten var både langt tryggere og mer praktisk i bruk enn sprengoljen, og den deigaktige konsistensen til materialet tillot innpakking i parafinert papir til sylindriske patroner (dynamittgubber). Patronene ble laget i ulike størrelser, tilpasset størrelsen på borehullene, og var praktiske under pakking, frakt og håndtering.
For å bringe dynamitt til detonasjon innførte Nobel sprenghetten i form av en kobberhylse fylt med en blanding av kvikksølvfulminat og kaliumklorat. Bruk av kun lunte og kapsel fylt med svartkrutt, slik som for sprengoljen, var utilstrekkelig. Kombinasjonen av gurdynamitt og sprenghette var en revolusjon i sprengningsteknisk sikkerhet og ytelse.
I mindre mengder vil gurdynamitt normalt brenne (deflagrere) uten å detonere, noe som var avgjørende for at materialet skulle være trygt under transport og lagring. Avhending av større mengder dynamitt ved forbrenning førte allikevel til en del ulykker, spesielt hvis mengdene ble for store.
Gurdynamitt, så vel som de typer med dynamitt som senere ble utviklet, var alle generelt uegnet for militær bruk. De tilfredsstiller ikke militære krav til lagringsstabilitet og tåler ikke store mekaniske belastninger.
Sprenggelatin og gelatindynamitt
Gurdynamitt hadde betydelige svakheter. Kiselgur er en helt inert bestanddel som ikke bidrar til sprengvirkningen. Dessuten hadde nitroglyserin i gurdynamitt en tendens til å svette ut av dynamittgubbene over tid, spesielt under ugunstige klimatiske forhold. Gurdynamitten tålte heller ikke fuktighet spesielt godt, så den kunne ikke brukes under vann.
I 1875 utviklet Nobel det såkalte sprengelatinet, også kalt sprenggummi. Denne bestod av nitroglyserin bundet opp ved hjelp av en liten mengde nitrocellulose, et polymert materiale som selv er et eksplosiv. Dette ga en plastisk masse med utmerket vannbestandighet, god håndteringssikkerhet og langt høyere ytelse enn gurdynamitt. Sprenggelatin kunne også brukes til undervannssprengninger.
Ved å kna ut sprenggelatinet med oksiderende salter som kaliumnitrat og brenselstoffer som tremel, fikk man såkalt gelatindynamitt eller gummidynamitt – et noe svakere og billigere sprengstoff. Fra 1880-årene av brukte man også tilsetning av ammoniumnitrat, noe som gav såkalt ekstradynamitt.
Gelatindynamitten fortrengte etter hvert gurdynamitten fordi den var både sikrere og sterkere. Prosessen tok imidlertid lang tid enkelte steder, og i Storbritannia ble det laget gurdynamitt helt frem til midten av 1930-tallet.
Frostfri dynamitt med nitroglykol
Et problem med både gurdynamitt og gelatindynamitt var deres mangel på kuldebestandighet. Nitroglyserin fryser ved rundt 13 °C, og frossen dynamitt har uforutsigbare følsomhetsegenskaper. Utrygg opptining av dynamitt, slik som over bål og eller på toppen av vedovner og lignende, forårsaket utallige ulykker.
Tidlig på 1900-tallet ble det utviklet en frostfri type dynamitt, som lar seg forme etter borehullet også i kaldt vær, ved å blande nitroglyserinet med nitroglykol. Nitroglykol har lavere frysepunkt enn nitroglyserin, men ellers de samme sprengtekniske egenskaper. Fra 1920-årene ble syntetisk etylenglykol tilgjengelig i store mengder, noe som også gjorde det stadig billigere å produsere nitroglykol.
En ulempe ved bruk av alle typer dynamitt er de utpreget toksiske egenskapene til nitroglyserin og nitroglykol. Begge absorberes lett gjennom innånding eller ved hudkontakt. Dette kan blant annet føre til sterk hodepine.
Konkurranse
Dynamitt var det dominerende sprengstoff for sivile anvendelser helt frem til rundt midten av 1950-tallet. Det hadde imidlertid tidlig fått konkurranse av sprengstoffer basert på ammoniumnitrat, såkalte sikkerhetssprengstoffer. Disse var billigere og tryggere enn dynamitt, men de var også svakere og langt mindre vannbestandige.
Fra andre halvdel av 1950-årene og utover skjedde det imidlertid en revolusjon i sprengningsteknikken på grunn av utviklingen av nye typer sprengstoff basert på ammoniumnitrat (AN). Denne utviklingen inkluderte såkalte vanngelsprengstoff (slurry) og emulsjonssprengstoff. I motsetning til sikkerhetssprengstoffene var disse nyere typene med AN-sprengstoff vannresistente, slik som gelatindynamitt.
De nye AN-sprengstoffene kunne brukes både i bulkform, pumpet direkte ned i borehull ved hjelp av mobile ladeenheter, eller i patronert form, slik som dynamitt. De var også forholdsvis ugiftige og langt tryggere enn dynamitt under produksjon, transport, lagring og bruk.
I dag er dynamitt for de fleste formål blitt mer eller mindre utkonkurrert av de nyere sprengstofftypene basert på AN, og da spesielt emulsjonssprengstoffene. Dynamitt brukes allikevel fortsatt noe til enkelte typer krevende sprengningsarbeid.
Begrepet dynamitt er med tiden blitt så innarbeidet at det noen ganger, feilaktig, også brukes om sprengstoff som ikke er dynamitt. I populærkulturen hender det til og med at dynamitt brukes nærmest som et synonym for sprengstoff generelt.
Dynamittproduksjon i Norge
Etter Sverige var Norge det første landet i verden som tok opp produksjon av nitroglyserin. Dette foregikk ved fabrikken til Nitroglycerin Compagniet like ved Granfossen på Lysaker. Fabrikken ble startet opp i august 1865. Fra januar 1868 startet man opp med produksjon av gurdynamitt samme sted.
Etter en eksplosjon i fabrikken på Lysaker den 24. april 1874, ble produksjonen flyttet til Engene ved Sætre i Asker kommune. Her ble det laget gurdynamitt fra oktober 1876. Produksjon av sprenggelatin og gummidynamitt ble startet i 1878. Nitroglycerin Compagniet ble fra 1917 en del av Norsk Sprængstofindustri, som senere igjen ble en del av Dyno Industrier (fra 1971) og Dyno Nobel (fra 2000).
På Engene ble det produsert dynamitt for siste gang i 1973, og nitroglyserin for siste gang 23. juni 1976 (da for ballistitt). Produksjonen av dynamitt hadde innen da blitt flyttet til et mer moderne anlegg ved Gullaug i Lier kommune utenfor Drammen, et anlegg som opprinnelig hadde blitt bygget opp i tidsperioden 1916–1918.
Selskapet Grubernes Sprængstoffabrikker bygget en sprengstoffabrikk ved Drømtorp utenfor Ski i 1917, og denne fabrikken laget etter hvert også dynamitt. Grubernes ble en konkurrent til Norsk Sprængstofindustri, inntil bedriftene i 1971 ble slått sammen til Dyno Industrier. Fabrikken ved Ski ble stengt i 1984.
I 1986 kjøpte Dyno Industrier opp den svenske sprengstoffselskapet Nitro Nobel, og all sivil produksjon av sprengstoff i Norge og Sverige var fra da av organisert i ett selskap. Nitro Nobel laget dynamitt på sitt fabrikkområde ved tettstedet Gyttorp i Västmanland. Denne produksjonen ble lagt ned i 1993, og all dynamittproduksjon i Norge og Sverige ble fra da av samlet på fabrikken ved Gullaug.
All produksjon av dynamitt i Norge ble permanent avsluttet etter en eksplosjon i anlegget for produksjon av nitroglykol på Gullaug 23. januar 2001. I hele Norden produseres dynamitt nå utelukkende av det finske selskapet Forcit i sitt produksjonsanlegg ved Hangö, en produksjon som ble startet opp i 1893.
