SLAC er et laboratorium for studier av elementærpartikkelfysikk i Stanford, California, USA, grunnlagt i 1962. SLAC er knytta til Stanford University, men fysikere fra hele USA og flere andre land arbeider ved laboratoriet. SLAC huser den lengste lineære akseleratoren i verden (3,2 kilometer). I 1968 fant fysikere ved SLAC holdepunkter for at protoner (og nøytroner) er satt sammen av enda mindre partikler som til å begynne med ble kalt partoner. Seinere ble det klart at partonene var identisk med kvarker og gluoner. Dette ble oppdaga i prosesser der elektronene kolliderte med hydrogen.
I begynnelsen av 1970-årene ble det bygd en ny maskin, SPEAR (Stanford Positron-Electron Asymmetry Rings), der stråler av elektroner og positroner (dvs. anti-elektroner) kolliderte. På SPEAR så man i 1974 partikler som bestod av en ny type kvark som ble kalt 'sjarm', med symbol c (fra engelsk charm). Slike partikler var like før også sett i proton–proton-kollisjoner. En oppdaga også en ny type lepton kalt tau, med symbol τ (= gresk tau). Disse tre oppdagelsene ble alle belønna med Nobelprisen i fysikk.
SPEAR ble fulgt opp av kollisjonsmaskinen PEP (Positron-Electron Project). Seinere (1987) bygde en også en ny lineær kollisjonsmaskin, SLC (SLAC Linear Collider) for å kunne produsere Z-partikler. PEP-maskinen ble 1998 oppgradert til PEP-II. Her har en produsert, og vil (2007) fortsatt produsere B -mesoner. I desintegrasjoner (henfall, sundfall) av slike mesoner har en, slik som i noen andre laboratorier, sett effekter som bryter materie-antimaterie-symmetri.
I dag har også SLAC et breiere forskningsprogram som blant annet inneholderatom-fysikk, faststoff-fysikk, kjemi og biologi.
