Mink er et rovpattedyr i mårfamilien. Arten hører naturlig hjemme i Nord-Amerika, men forvillet mink har spredt seg i store deler av Europa. Det finnes i dag mink over hele det norske fastlandet.
Beskrivelse
Minken har langstrakt kropp med korte ben og lang, kraftig hale. Hodet er lite med små ører og øyne. Snuten har lange værhår. Kroppslengden er i gjennomsnitt 60 centimeter der halen utgjør omtrent halvparten. Hunnene er noe mindre enn hannene og kan veie opp til 1,1 kilo. De største hannene kan oppnå en kroppsvekt på 1,6 kilo.
Minkens pels er tett og bløt med tykk bunnull. Fargen er vanligvis mørk brun med mer eller mindre hvitt under haken og på brystet. Det ytterste hårlaget (dekkhårene) er oljete og gjør pelsen vantett. En annen tilpassning til vann er at tærne er delvis forbindes av svømmehud.
Levevis
Minken er tilpasset et liv i vann, men er nattaktiv og er avhengig av tilgang til tørre skjulesteder på dagtid. Den er god til å både svømme og klatre.
Mink i sitt naturlige element
I det naturlige utbredelsesområdet i Nord-Amerika finnes minken hovedsaklig i områder knyttet til ferskvann. Ved innsjøer, elver, myrer og våtmarker. Den foretrekker områder med tett vegetasjon. Minken lager hi mellom stener og røtter eller overtar hjemmene etter andre delvis vannlevende (semi-akvatiske) pattedyr som bever og bisam. Hiet brukes både til skjul og yngleplass. Ynglekammeret i den innerste delen av hiet blir foret med bløte materialer som gress, mose og fjær.
I Norge finnes mink både i vannære områder av innlandet og langs hele kysten der den jakter i havet.
Allsidig rovdyr
Mink er et rent rovdyr. Hvilke byttedyr som inngår i dietten avgjøres av hva som finnes i området der den bor og årstid. Det vil vanligvis være diverse fisk, krepsdyr, amfibier, krypdyr og små pattedyr. Som andre mårdyr er minken kjent for å være fryktløse og kan ta dyr som er større enn seg selv. I Norge tar minken også sjøfugler som ærfugl, alker og måker, den spiser egg, unger og voksen kolonihekkende fugl. I smågnagerår kan mus være en viktig nærinskilde, særlig om vinteren.
Konkurranse med oter
Minkens økologiske nisje, ligner på den til oteren. I Norge har man observert at det er mindre mink i områder med oter. Noe som tyder på at oteren vinner i konkurransen mellom de to artene. Antageligvis fordi den er en bedre svømmer og dykker og dermed en mer effektiv jeger i vann.
Formering og kommuniksjon
Voksen mink lever stort sett alene og omgås bare i parringstiden som varer noen får dager. Da oppsøker hannene flere hunner, og hver hunn kan få besøk av flere hanner. I Norge foregår paring innen en periode fra slutten av februar til tidlig april. Leveområdene til en hann og flere hunner kan overlappe. Minken bruker luktstoffer som skilles ut fra kjertler i analregionen og urin til å markere grensene til territoriet sitt. Ulike lyder brukes også til kommunikasjon mellom individer.
Livsløp
Drektighetstiden til mink er på 40 til 75 døgn, men fosterutviklingen pågår kun under de 30 siste. Dette er mulig fordi det befruktede egget ikke fester seg til livmorveggen med en gang, såkalt forsinket innplanting. Et kull kan bestå av 1-8 unger. Disse veier bare 8-10 gram når de blir født, men vokser fort og kan leve av fast føde etter 5-6 uker. Ungene følger moren på jakt gjennom sommeren og drar for å finne egne leveområder når høsten kommer. Mink blir kjønnsmodne ti måneder gamle. Levealderen kan bli opp til ti år.
Utbredelse
Minkens naturlige utbredelseområde dekker Canada og det meste av USA, med unntak av Arizona og ørkenpregede områder av en del andre stater. Arten ble innført til Russland og europeiske land fra slutten av 1800-tallet for å benyttes i pelsdyroppdrett. De forvillede bestandene som er svært utbredt i dag stammer fra rømte eller utsatte oppdrettsdyr. Også i Argentina, Chile og Japan finnes bestander av forvillet mink.
Minkens historie i Norge
Import av mink til Norge startet i 1927 da den første minkfarmen ble etablert på Vestlandet. Det tok bare noen få år før forvillede dyr hadde begynt å formere seg i naturen. I løpet av de neste tiårene ble mesteparten av landet koloniserti takt med økende utbredelse av minkfarmer. I Finnmark ble ikke arten stedfast før på 1990-tallet. Det finnes ikke noe estimat av størrelsen på den norske minkbestanden og det er ukjent om den øker, avtar eller er stabil.
Fremmdart som bekjempes
Minken er oppført som en art med svært høy risiko på den norske Fremmedartlista fra 2023 . Detter fordi den har stort spredningspotensial og stor negativ effekt på stedegne arter (økologisk effekt). Bakkehekkende vann- og sjøfugl er særlig utsatt. En handlingsplan mot mink ble opprettet i 2011. Målet er å holde verneområder langs kysten og på en rekke øyer minkfrie. Statens naturoppsyn (SNO) bruker spesialtrente hunder til å kartlegge reproduserende bestander og gjennomfører systematisk utrydning ved hjelp av feller.
Mink som pelsdyr
I Nord-Amerika jaktes fortsatt vill mink for pels. Det finnes også fortsatt mange minkfarmer i verden, men pelsdyroppdrett er nå forbudt i stadig flere europeiske land og Japan. Stortinget har vedtatt at all pelsdyroppdrett skal avikles i Norge innen 2025.
Status og trusler
Mink regnes som en livskraftig art av den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Pelshandel er fortsatt den viktigste årsaken til unaturlig død for mink. Tap av leveområder og egnet terreng for å bygge hi på grunn av habitatødeleggelse er også en begrensende faktor. Som andre dyr med akvatisk livsstil er minken spesielt utsatt for miljøgifter som PCB som kan gi nedsatt fruktbarhet.
Europeisk mink
Europeisk mink (Mustela lutreola), ligner svært mye på den amerikanske minken, men er nærmere beslektet med røyskatt. Den er en kritisk truet art som er utdødd i mesteparten av sitt tidligere utbredelsesområde, men det finnes noen små isolerte bestander i Sør- og Øst-Europa. Nedgangen skyltdes for høye fangster og habitatødeleggelse og var godt i gang før spredningen av den amerikanske minken.
