Ludvig 1. den fromme var frankisk keiser fra 814. Han var sønn av Karl den store.
Ludvig var først underkonge i det sørvestlige Frankerriket (det frankiske rike), og ble medkeiser i 813 da Karl lot ham krone seg selv i Aachen. Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, blant annet lot han paven krone seg i Reims i 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren. I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske landene. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen.
Ludvig planla selv tidlig en riksdeling mellom sine tre sønner. Disse gjorde imidlertid stadig opprør; han selv måtte en tid si fra seg keisermakten til fordel for sin sønn Lothar. Da Ludvig døde, var det ikke kommet til noen ordning mellom arvingene, og krigen mellom dem varte til Verdunforliket i 843. Dette forliket førte til delingen av Frankerriket i Vest- og Øst-frankiske rike (det som senere ble Frankrike og Tyskland). Fra Ludvigs tid startet den føydale oppløsning av Frankerriket.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Godman, Peter & Roger Collins, red.: Charlemagne's heir : new perspectives on the reign of Louis the Pious (814-840), 1990, isbn 0-19-821994-6,
