Samskriving av NBL- og SNL-artikkel. SKAL GJØRES AV REDAKSJONEN, ikke av fagansvarlige.
var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var statsminister fra 12. oktober 1965 til 17. mars 1971. Borten var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 1949 til 1977.
Utdannelse og bakgrunn
Borten var utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole i 1939 og var bonde på slektsgården i Flå. Etter eksamen fra Norges Landbrukshøyskole (NLH) var Borten herredsagronom i Nord-Østerdal, forsyningsinspektør i Sør-Trøndelag og fra 1946 fylkesagronom.
Rikspolitiker
Borten var ordfører i Flå i perioden 1946–1955 og tok i denne perioden også steget inn i rikspolitikken. Han var medlem av sentralstyret i Bondepartiet, som det da het, fra 1953 til 1973, og var partileder fra 1955 til 1967. Borten var parlamentarisk leder i perioden 1957–1965, og odelstingspresident i periodene 1961–1965 og 1973–1977.
Han så det tidlig som en viktig oppgave å modernisere Bondepartiet med sikte på at det skulle appellere til videre kretser enn bygde- og bondesamfunnet.
Borten spilte en sentral rolle da partiet på landsmøtet i 1959 skiftet navn til «Norsk Folkestyreparti demokratene». Etter få måneder slo partiet imidlertid retrett og tok navnet Senterpartiet.
Borten-regjeringen
Per Bortens navn i norsk politisk historie er fremfor alt knyttet til den borgerlige koalisjonsregjeringen han var statsminister i gjennom mer enn fem år.
Da Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ble enig om å danne regjering sammen etter stortingsvalget i 1965, var det en stund stor usikkerhet om hvem som skulle bli statsminister.
Venstres parlamentariske leder, Bent Røiseland, så ut til å trekke lengste strået. Til slutt foretrakk et flertall i Høyres stortingsgruppe Borten, som deretter fikk i oppdrag å danne regjering.
Regjeringen Borten hadde sine beste år fram til stortingsvalget i 1969, da en rekke store og banebrytende reformer ble vedtatt og iverksatt.
Folketrygden kom i 1967, og innføring av merverdiavgift (momsen) i 1969. I utdanningssektoren ble ordningen med distriktshøyskoler gjennomført. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen.
Hemmelige tjenester
I sin tid som statsminister fremsto Borten som åpenhjertig kritiker av Politiets Overvåkningstjeneste (POT). Under Asbjørn Bryhns ledelse beskyldte han POT for å drive politisk overvåking, og oppnevnte deretter et offentlig utvalg for å granske de hemmelige tjenester (Mellbye-utvalget).
I samband med Lund-kommisjonens rapport i 1996 om politisk overvåking var Per Borten aktiv debattant.
Lekkasjesak
De siste årene før regjeringen gikk av våren 1971 var preget av samarbeidsslitasje, samtidig med at EEC (EF)-saken ble en spesiell verkebyll.
Innad i regjeringen steg misnøyen med Bortens lederskap. Statsministeren fikk et særlig vanskelig forhold til Høyres handelsminister Kåre Willoch og Venstres kommunalminister Helge Seip, som for øvrig gikk ut av regjeringen og ble ledere i hvert sitt parti i 1970. Borten ble blant annet beskyldt for å være lite effektiv som regjeringssjef.
Da regjeringssamarbeidet sprakk, skyldtes det formelt beskyldningene mot Borten for å ha lekket en fortrolig diplomatisk rapport om Norges landbrukspolitiske stilling i EF til Folkebevegelsens leder, Arne Haugestad.
Borten ble gjort ansvarlig for at rapportens innhold havnet i avisspaltene. I 1986 innrømte Bortens tidligere pressemedarbeider Ole Norvald Hoemsnes at det var han som i 1971 hadde brakt rapporten videre til Dagbladet. På det stadiet var uenigheten i regjeringen om Norges fremtidige forhold til EF allment kjent. Borten selv ble på det tidspunktet oppfattet å være klar motstander av fullt medlemskap.
Lekkasjesaken førte ikke umiddelbart til regjeringskrise. Men Senterpartiets koalisjonspartnere forlangte endret ledelse i regjeringen. Kristelig Folkepartis statsråd Kjell Bondevik forsøkte å finne et grunnlag for videre regjeringssamarbeid, men konkluderte etter kort tid at det ikke lot seg gjøre.
En «folkets mann»
Per Borten har fått et blandet ettermæle som politiker og politisk leder. Både i regjeringskollegiet og i ledende kretser ellers i samarbeidspartiene fikk han mye kritisk omtale. Men i brede lag av folket, og ikke minst på grunnplanet i sitt eget parti, hadde han en sterk stilling som en folkelig og jovial politiker.
Borten hadde også tillitsverv i landbruksorganisasjoner og i bank- og forsikringsvesen, og var formann i Den norske stats husbank 1962–1965.
Han var i sin ungdom aktiv friidrettsmann, og særlig flink som diskoskaster. Han hadde en periode blant annet kretsrekorden i diskos for Nord-Østerdal.
Per Borten er morfar til senterpartipolitikeren Ola Borten Moe.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Berntsen, Harald: Staurberaren Per Borten, 2007
- Hoemsnes, Ole N.: Skjebnedøgn : om Borten-regjeringens fall, 1986
- Sørebø, Herbjørn: Slik sprakk koalisjonen: stormen om statsminister Per Borten, 1971
- Unneberg, Bjørn: Per Borten : bonde og statsmann, 1988
- Vassbotn, Per: Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971
- Gudleiv Forr: «Per Borten. Det trønderske tvisyn» i boken Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873-2010, 2010
TEKST FRA NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON (skrevet av Bjørn Unneberg)
var en av Senterpartiets mest sentrale politikere i annen halvdel av 1900-tallet. Han var samlingspolitiker og samvirkemann, og ledet i seks år Norges første varige samlingsregjering. Men i likhet med partiet Venstre ble regjeringen Borten rammet av den uforsonlige splid i synet på norsk tilslutning til EU. Borten har også senere markert seg som en engasjert motstander av norsk EU-medlemskap.
Han vokste opp på slektsgården Bortn i Flå i Gauldalen, han er ellevte kjente generasjon. Elven Gaula har gjennom tidene skiftet løp og skiplet eiendommer og rettigheter, noe som har stimulert bøndene til samvirke. To ganger på 1900-tallet har gården vært utsatt for ødeleggende skadeflom, som gårdsfolket har ryddet etter. På Bortn er det gjennom generasjonene utviklet et omfattende selvbergingshushold med smie, slakting, bakst, vevnad, søm og strikking. Ferdselsvegen mellom Røros og Nidaros gikk i århundrer gjennom Gauldalen, og gården hadde «ferdastall». En gammelfaster som ble 96 år, og ferdafolket, var i Bortens oppvekstår viktige kilder til kunnskap om lokalhistorie og tradisjoner. Per Borten hevder at han har lært langt mer av å leve med i gårdens mangslungne sysler enn ved tradisjonell skolegang.
Borten gikk på fådelt folkeskole i hjembygda og tok deretter et år på Gauldal folkehøyskole, Trøndertun, hvor rektor var frilynt grundtvigianer, men fanatisk målmann. Fra 1932 fulgte to vintre på Skjetlein landbruksskole og artiumskurs på Hamar, før han 1936 ble student ved Norges Landbrukshøgskole i Ås. Etter eksamen 1939 var han en kort tid lærer på Hvam landbruksskole i Nes, Akershus, før han ble tilsatt som herredsagronom i Alvdal og Folldal. 1941 flyttet han hjem igjen til Flå og ble sekretær i Sør-Trøndelag landbruksselskap, senere forsyningsinspektør i fylket og fra 1946 fylkesagronom i tekniske fag.
Begge foreldrene var samfunnsengasjerte og ivrige forkjempere for bondesamvirket. Faren var opprinnelig venstremann, men gikk 1920 over i det nystiftede Bondepartiet. I 1945 slet Bondepartiet i motvind, til dels som følge av en skjev og tendensiøs fremstilling av bøndenes holdning under krigen. Borten ble med på den møysommelige gjenoppbygging av partiet, et arbeid som gav resultater; partiet opplevde en ubrutt fremgang i antall stortingsmandater fra 1945 til 1973.
Høsten 1945 ble Per Borten valgt inn i kommunestyret i Flå med stort stemmetall. Han ble valgt til ordfører, et verv han beholdt til han gikk ut av kommunestyret 1955. Han kom også inn i fylkestinget i Sør-Trøndelag og satt der til 1950, som formann 1948–49. 1949 ble han nestformann i det nystiftede Bygdefolkets Ungdomsfylking (nå Senterungdommen), som kjempet for desentralisering og distriktsutbygging.
Høsten 1949 ble han valgt til stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag. Hans første periode ble læreår; han var sjelden på talerstolen, men lyttet intenst, især til partifellen Gabriel Moseid og C. J. Hambro når disse talte prinsipielt om folkestyret og statsforfatningen. Stortingskollegaen Torolv Kandahl skrev 1951 om Borten i det konservative tidsskriftet Quo Vadis: «Han kan så meget.» Og bladet skrev redaksjonelt at Per Borten representerte noe nytt i Bondepartiet; han var ikke bare enøyet bondevennlig, men hadde syn for helheten.
1953 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og satt der uavbrutt i 20 år. I årene 1955–67 var han partiets formann. I denne perioden byttet partiet navn til Senterpartiet ut fra et ærgjerrig ønske om å skaffe en bredere basis og å bli et nytt kraftfelt i norsk politikk. På Bortens initiativ besluttet Senterpartiet 1963, som det første norske parti, å åpne sine landsmøter for pressen.
Per Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973; i periodene 1961–65 og 1973–77 var han president i Odelstinget. I partiets stortingsgruppe ble han formann 1958 og satt som parlamentarisk leder til 1965 og igjen 1971–73. — Tanken om et nærmere samarbeid mellom partiene i sentrum ble lansert foran stortingsvalget 1961, men ble nedstemt på Kristelig Folkepartis landsmøte. Tanken hadde imidlertid bred tilslutning på grunnplanet og førte til valgseieren 1965, som la grunnlaget for Norges første varige samlingsregjering, utgått fra Høyre og de tre sentrumspartiene. Per Borten ble med flertall i alle fire partigruppene utpekt som statsminister.
Den nye regjering, og især statsministeren, førte med seg en ny lederstil og en åpning av det offentlige rom. De enkelte partier med sine sekretariater og apparater fikk redusert betydning. Mange saker, blant dem folketrygden, som ble vedtatt 1966 og gjennomført frem til 1971, var det tverrpolitisk enighet om. Men i en rekke saker ble Per Borten en aktiv pådriver for viktige reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge unngikk den avisdøden som rammet nabolandene og sikret en differensiert dagspresse ved støtte til «nr. 2»-avisene. Han engasjerte seg sterkt i det folkerettslige nybrottsarbeid for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektsstrømmene derfra. Borten-regjeringen sørget for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret med det norsk styring over selskapet.
Borten og hans regjering gikk også motstrøms i andre saker. Loven om offentlighetens (i praksis pressens) rett til innsyn i forvaltningen ble kjempet frem mot store deler av Arbeiderpartiet og Høyre og et nesten samstemmig byråkrati. Planene om et nytt universitet i Tromsø møtte kompakt skepsis fra det etablerte akademiske miljø, men ble gjennomført 1968; også distriktshøyskolene møtte motstand. Sammen med admiral Thore Horve fikk Borten gjennom en oppreisning for 11 000 krigsseilere som jusen og den konvensjonelle visdom var ute av stand til å hjelpe, og han ble æresmedlem av Krigsseilerforbundet.
Per Borten satte ressurshensyn og miljøvern på den politiske dagsorden før disse ordene hadde funnet plass i det politiske ordforråd, ikke minst i sine nyttårstaler i radio og fjernsyn. Hans pressekonferanser hadde mer preg av høyttenkning og samtaler enn av protokollføring av offisielle synsmåter. Statsministeren kom godt ut av det med arbeidslivets organisasjoner. Ingen femårsperiode i etterkrigstiden hadde så få dagsverk tapt i streiker som samlingsregjeringens år.
Enkelte kalte Per Borten «uklar», fordi han så sjelden svarte direkte «ja» eller «nei». En mer dekkende betegnelse er formodentlig «tvisynt», langt på vei også «allsynt»; han la vekt på å se alle sakens sider. «Et ja eller nei blir ofte en overforenkling som nærmer seg usannferdighet,» sa han en gang. Han fryktet det ensporete og ekstreme, noe som kom til uttrykk gjennom hans uttalte skepsis til de hemmelige tjenester, som når de var unndratt folkevalgt kontroll kunne bli et lett bytte for politisk misbruk. Hans kjente bilde på regjeringssamarbeidet, «å bære sprikende staur», var ikke bare negativt ment. Han ønsket at alle deltakere skulle få si sitt. Det er velkjent at handelsminister Kåre Willoch og andre mente at en regjeringskonferanse var effektiv når mange vedtak ble fattet; Borten målte effektiviteten etter om mange interessante synsmåter hadde kommet frem.
Rundt 1970 ble nær sagt alle andre samfunnspørsmål i Norge stilt i skyggen av det politiske hovedtema – Norges tilknytning til De europeiske fellesskap (EF). Sterke krefter i regjeringen ønsket å arbeide aktivt for norsk medlemskap. Befolkningen var tallmessig delt på midten, men i de mer etablerte sjikt, i de sentrale strøk og i pressen var det klart flertall for medlemskap. Utkantene og grunnplanet var like klart mot. I Senterpartiet ønsket mange både deltakelse i regjeringen og kamp mot medlemskap i EF. Per Borten var ikke et øyeblikk i tvil om sitt personlige standpunkt, samtidig som han innså at den norske regjering nødvendigvis måtte være en regjering for hele folket.
Innad i koalisjonen hadde tanken om å la statsministerposten sirkulere vært oppe, men mer sporadisk og uten synderlig kraft. Stortingsvalget 1969 ble av mange tolket som en personlig seier for statsministeren; Senterpartiets hovedparole i valgkampen var «Fire nye år med Borten». Partiet gikk frem med to mandater, Kristelig Folkeparti med ett, mens Høyre mistet tre og Venstre hele fem. Dette resultatet gav ingen politisk grunn til en omrokering i regjeringen, og det fremkom heller ingen åpne krav om det. Mye tyder imidlertid på at det stadig mer aktuelle EF-spørsmålet gav sterk næring til aktivitet under overflaten.
Etter nyttårstalen 1971, der Per Borten bl.a. sa at ikke alle europeiske nasjoner ville gå inn i unionen, uten at de derfor behøvde å bli isolerte, ser det ut til at en hard kjerne av EF-tilhengere i tre av regjeringspartiene kom til at et skifte var uunngåelig, og arbeidet målbevisst for dette.
Fredag 19. februar 1971 fortalte Dagbladet i en artikkel av Per Vassbotn, at et fransk medlem av EF-kommisjonen hadde uttalt at Brussel neppe ville godta varige særordninger for hele det norske landbruket. Synspunktet var velkjent, og artikkelen vakte ingen oppsikt. Men mandag refererte Bergens Tidende til Dagbladets artikkel og sa at opplysningene var «lekket» til Dagbladet ved en direkte straffbar handling. Forholdet ble karakterisert som brudd på landets sikkerhetsbestemmelser, og det ble sagt at den skyldige bare kunne finnes i en meget begrenset krets politikere på topplan. Dagen etter foreslo Helge Seip i BT at lekkasjen måtte politietterforskes og fulgte opp i et radiointervju neste dag.
Sannheten er at høyremannen, presseråd Ole N. Hoemsnes ved statsministerens kontor, var Dagbladets kilde, og at den rapporten som artikkelen bygde på, ikke var stemplet hemmelig, men «fortrolig», og dermed kunne diskuteres i en engere krets, men ikke offentliggjøres. En slik gradering kan overprøves av ambassadens overordnede. Men sannheten er også at Borten mandag 15. februar, på flyet til København, hadde latt Folkebevegelsens daglige leder Arne Haugestad få se rapporten et par minutter. Onsdag 24. februar sendte Borten, som svar på påstandene i BT, ut en pressemelding om at han ikke var Dagbladets kilde.
Fredag 26. februar skrev Norges Handels- og Sjøfartstidende at lekkasjen ikke hadde skjedd i Oslo eller København. Ettersom pressen nå åpenbart kjente til flyturen, ble Borten rådet til å sende ut en ny pressemelding og selv fortelle om den før pressen gjorde det, samt å beklage det inntrufne. Men det var intet å beklage. Han var ikke Dagbladets kilde, og det at han hadde vist rapporten til Haugestad var irrelevant i kildespørsmålet og ikke i strid med graderingen «fortrolig», som han dessuten hadde myndighet til å overprøve.
Lørdag uttalte Helge Seip til BT at han fant det «rystende» at Borten ikke straks hadde fortalt at han hadde vist den fortrolige rapporten til Haugestad. Avisen refererte dette som «politiske krav om at Borten må gå», og 1. mars lød førstesiden: «Koalisjonen må finne ny leder» og «Samler koalisjonen seg om Helge Seip?»
Koalisjonspartnerne stod på kravet om Bortens avgang. Men han fikk tirsdag 2. mars gi en redegjørelse i Stortinget, før han leverte regjeringens avskjedssøknad. Det var ikke lagt opp til noe ordskifte, men Arbeiderpartiets parlamentariske leder Trygve Bratteli bad om ordet og talte den offisielle versjon midt imot. «Dette er en regjeringskrise som ikke har utviklet seg i Stortinget,» sa han. «Den har utviklet seg innad i koalisjonen. Dette er ikke en sak om et enkelt dokument. Det meget omtalte brudd på taushetsplikt er ikke noe hovedpunkt.» De parlamentariske ledere i tre av koalisjonspartiene stod deretter frem en etter en og benektet at uenighet om EF eller andre politiske forhold lå til grunn for regjeringens avskjed. Den skyldtes ene og alene lekkasjesaken.
Bortens partikollega John Austrheim sa seg enig med Bratteli. Men Borten var nå kriminalisert og støtt ut i et politisk mørke. Det tok 15 år før sannheten kom for en dag. 1971 ble han på ny formann i stortingsgruppen, men 1973 ble han ikke gjenvalgt til dette vervet. Etter folkeavstemningen om EF-medlemskap 1972 og regjeringen Brattelis avgang gikk han kraftig inn for at Senterpartiet resolutt, og om nødvendig alene, skulle påta seg regjeringsansvar for å lede forhandlingene med EF om en handelsavtale. Han følte seg sikker på at så vel partiløse som EF-motstandere i Kristelig Folkeparti og Venstre ville stille seg til disposisjon. Bortens aktive linje vant ikke frem; partiets flertall la større vekt på å lappe sammen de EF-splittede partnere Venstre og KrF. Resultatet ble regjeringen Korvald.
Allerede 1971 hadde familien flyttet tilbake til Gauldalen, der Bortens kone Magnhild satt i Melhus kommunestyre. Selv fortsatte han i noen år som ukependler, men 1977 sa han nei til gjenvalg til Stortinget etter 28 års tjeneste, og flyttet hjem igjen. 1978 brant driftsbygningen på gården, og alt gårdsfolket deltok i gjenoppbyggingen, slik de før hadde gjort etter flomødeleggelsene. 1979 ble Per Borten valgt inn i kommunestyret og ble valgt til formann i landbruksnemnda der. 1983 mottok han Senterpartiets høyeste utmerkelse, Såmannsstatuetten.
I sitt liv etter Stortinget opplevde Per Borten både gleder og sorger. Lund-kommisjonens innstilling, som gav ham rett i hans utrettelige advarsler mot de hemmelige tjenester, var en oppreisning. Om nåtidens politiske oppgaver sa han: «Sett i historisk og globalt perspektiv er menneskeheten fortsatt avhengig av fiskere og bønder som sørger for basisgrunnlaget – mat – i samspill med naturen. Vi må husholdere som disse grupper alltid har gjort.»
I sin erindringsbok skrev den tidligere svenske statsminister Thorbjörn Fälldin om Per Borten: «Han var en politiker med djup övertydelse och stark personlighet som satte spår efter sig var han än uppträdde.»
Kilder og litteratur
- B. V. Gabrielsen: Menn og politikk, 1970
- T. Greipsland (red.): Per Borten, 1984
- O. N. Hoemsnes: Skjebnedøgn, 1986
- P. Vassbotn: Da Borten falt, 1986
- B. Unneberg: Per Borten. Bonde og statsmann, 1988
- D. Berggrav (red.): Maktens høyborg, 1997
Portretter m.m.
- Maleri (halvfigur) av Jan Thomas Njerve, 1983; Regjeringsbygningen, Oslo
