Dagboksroman er en roman som bygger på dagboksformen, men hvor dagboken er fiktiv, og gjerne lagt til hovedpersonen. De fiktive dagboksopptegnelsene kan ofte være ledsaget av utgiverkommentarer, og er nærmest i slekt med brevromanen.
Formen, som kom på moten i førromantikken, gir særlig gode muligheter for meddelelser fra intimsfæren, i og med at den skrivende gir inntrykk av kun å henvende seg til seg selv. Klassisk i sjangeren er Johann Wolfgang von Goethes Die Leiden des jungen Werthers (1774). I nordisk litteratur er formen blant annet representert ved:
- S.S. Blichers En landsbydegns Dagbog
- Søren Kierkegaards Forførerens Dagbok
- Arne Garborgs Trætte Mænd
- Sigbjørn Obstfelders En Præsts Dagbog
- Hjalmar Söderbergs Doktor Glas
- Agnes v. Krusenstjernas Ninas dagbok
I nyere tid har, med visse forbehold, Pär Lagerkvists Dvärgen, Martin A. Hansens Løgneren og Sven Delblancs Åsnebrygga benyttet denne formen. Likeledes er noen av den senere tids reise- og rapportbøker beslektet med dagboksromanen.
