Carl Gustaf Armfeldt var en svensk-baltisk adelsmann og offiser, i svensk militærtjeneste under Den store nordiske krig fra 1700. Under den russiske invasjonen av Finland i 1713–1714 ledet han forsvaret av landsdelen som militær øverstkommanderende.
I 1718 var ledet Armfeldt den svenske hæravdelingen som forsøkte å innta Trondheim under den svenske invasjonen av Norge dette året (se Armfeldts felttog i Trøndelag). Under tilbakemarsjen kom hæravdelingen hans ut for en snøstorm i Tydalsfjellene, omkring to tredjedeler omkom eller døde senere av skadene.
Bakgrunn og familie
Carl Gustaf Armfeldt ble født i den svenske provinsen Ingermanland i 1666, området mellom dagens Estland og St. Petersburg, som svenskene hadde erobret fra Russland i 1617. Faren Gustav Armfeldt (død 1675) var oberst i garnisonsregimentet i festningsbyen Narva.
På farssiden Armfeldts slekt fra Jämtland. Bestefaren, Erik Larsson, var fra Frösöen utenfor Östersund og kom til Baltikum som soldat i svensk tjeneste i 1640-årene. I 1648 ble han adlet og tok navnet Armfeldt.
Militær karriere
Carl Gustaf Armfeldts militære løpebane begynte i Nylands-Tavastehus kavaleriregiment i Finnland som pasje (oppasser) for länshövdingen i Norrland og regimentssjef general Otto Vellingk d.y. Denne stillingen var en slags militærfaglig lærlingplass som Armfeldt trolig fikk gjennom familieforbindelser.I Nordland utførte Vellingk et omfattende kartleggingsarbeid av grensetraktene mot Trøndelag, noe som trolig kom til nytte under Armfeldts senere felttog.
Armfeldt ble korporal i kavaleriet i 1683 før han reiste til Frankrike, der han gikk inn i Ferdinand av Fürstenbergs regiment som volontør. Armfeldt var i fransk tjeneste i elleve år og avanserte til kapteins grad. Han deltok i flere felttog i pfalziske krig (niårskrigen) i Frankrike, Nederlandene og Italia.
I svensk tjeneste under store nordiske krig
I 1701, året etter utbruddet av den store nordiske krigen, var han tilbake i svensk tjeneste som generaladjutant ved hæren i Finland. Deretter var han oberst og regimentssjef for flere finske regimenter mellom 1707-1713.
I 1713 ble han forfremmet til generalmajor og utnevnt til øverstkommanderendefor den fisnek armeen. Grenseområdet mot Russland var tynt befolket og landet utplyndret av krig. Situasjonen var vanskelig, og de svenske styrkene led flere nederlag da rissiek styrker avanserte inn i Finnland, det verste ved Storkyro i 1714. Han ledet deretter forsvaret av den svenske østkysten nord for Stockholm 1714-1715.
I en biografi skrevet av Eirik Hornborg i 1953 ble Armfeldt beskrevet som en mann med stor bravur og optimisme. Som leder var han visstnok human etter datidens standard, med omtanke for både sine menn og sivile.
Armfeldts feltog i Trøndelag 1718-1719
I 1717 ble Armfeldt igjen forfremmet, til generalløytnant. Han ble samtidig utnevnt til sjef for den såkalte Jämtlandska armeen og gitt oppdrager med å planlegge et felttog mot Norge med Trondheim som mål.
Armfeldts felttog i Trøndelag foregikk høsten 1718, samtidig med Karl 12.s felttog i Sørøst-Norge. Begge felttogene ble mislykkede – Armfeldt greide ikke å innta Trondheim, og Karl 12. ble skutt og drept ved Fredriksten festning i Halden. Under Armfeldts tilbaketrekning over Tydalsfjellene i desember 1718 og januar 1719 døde 3000 svenske soldater av kulde, matmangel og utmattelse.
Senere karriere
Et portrettmaleri av Armfeldt malt av David von Krafft umiddelbart etter tilbaketoget fra Norge i 1719 bærer tydelig preg av «lidande och resignation».
Etter felttoget mot Trøndelag skulle Armfeldt egentlig ha tiltrådt stillingen som länshövding i Viborg, men området ble avstått til Russland etter krigen. Han fortsatte som øverstkommanderende i Finland til sin død i 1736.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hansson, Anders: Armfeldts karoliner, 2003, isbn 91-518-4061-8
- Hedin, Svante: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719 : en kommenterad bibliografi, 1986, isbn 91-7578-006-2
- Rolseth, P.O.: Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge, 1950
