Carl Gustaf Armfeldt var en svensk-baltisk adelsmann og offiser, i svensk militærtjeneste under den store nordiske krig fra 1700. Under den russiske invasjonen av Finland i 1713–1714 ledet han forsvaret av landsdelen som militær øverstkommanderende.
I 1718 ledet Armfeldt den svenske hæravdelingen som forsøkte å innta Trondheim under den svenske invasjonen av Norge dette året (se Armfeldts felttog i Trøndelag). Under tilbakemarsjen kom hæravdelingen hans ut for en snøstorm i Tydalsfjellene, omkring to tredjedeler omkom eller døde senere av skadene.
Bakgrunn og familie
Carl Gustaf Armfeldt ble født i den svenske provinsen Ingermanland i 1666, området mellom dagens Estland og St. Petersburg, som svenskene hadde erobret fra Russland i 1617. Faren Gustav Armfeldt (død 1675) var oberst i garnisonsregimentet i festningsbyen Narva.
På farssiden stammet skal slekten Armfeldt stamme fra Jämtland. Bestefaren, Erik Larsson, var fra Frösöen utenfor Östersund og kom til Ingermanland som soldat i svensk tjeneste i 1640-årene. I 1648 ble han adlet og tok navnet Armfeldt. Flere medlemmer av slekten tjenestegjorde på 16- og 1700-tallet som offiserer i den svenske hæren i Baltikum og Finland.
Militær karriere
Carl Gustaf Armfeldts militære løpebane begynte i Nylands-Tavastehus kavaleriregiment i Finland på begynnelsen av 1680-tallet som pasje (oppasser) regimentssjefen generalmajor, friherre Otto Vellingk d.y. Denne stillingen var en slags militærfaglig lærlingplass som Armfeldt trolig fikk gjennom familieforbindelser. I 1683 ble han utnevnt til korporal i regimentet.
I 1685 reiste Armfeldt til Frankrike, der han gikk inn i Ferdinand av Fürstenbergs regiment som volontør. Armfeldt var i fransk tjeneste i elleve år og avanserte til kapteins grad. Han deltok i flere felttog under pfalziske krig (niårskrigen) i Frankrike, Nederlandene og Italia. Han deltok blant annet ved slagene ved Villa Franca og Susa i grenseområdene mellom Italia og Frankrike, og i slagene ved Valenciennes og Ath i Flandern.
I svensk tjeneste under store nordiske krig
I 1701, året etter utbruddet av den store nordiske krigen, var han tilbake i svensk tjeneste som generaladjutant ved hæren i Finland. Han forpaktet samtidig en gård i Ingermanland. Armfeldt deltok aktivt i krigen mellom Sverige og Russland på dette frontavsnittet, hvor hans gamle patron general Otto Vellingk var generalguvernør. I 1703 måtte Armfeldt forlate Ingermanland, da provinsen ble erobret av russene. Deretter var han oberst og regimentssjef for flere finske regimenter mellom 1706 og 1713.
I 1711 ble Armfeldt forfremmet til generalmajor og ble så i 1713 utnevnt til øverstkommanderende for den finske armeen. Grenseområdet mot Russland var tynt befolket og landet utplyndret av krig. Situasjonen var vanskelig, og de svenske styrkene led flere nederlag da russerne fortsatte sin fremrykking, nå inn i Finland. De verste var ved Pälkäne i 1713 og Storkyro i 1714. Etter at den svenske hæren ble tvunget til trekke seg ut av Finland ledet Armfeldt i årene 1714–1715 forsvaret av den svenske østkysten nord for Stockholm.
I en biografi skrevet av Eirik Hornborg i 1953 ble Armfeldt beskrevet som en mann med stor bravur og optimisme. Som leder var han visstnok human etter datidens standard, med omtanke for både sine menn og sivile.
Armfeldts feltog i Trøndelag 1718–1719
I 1717 ble Armfeldt igjen forfremmet, til generalløytnant. Han ble samtidig utnevnt til sjef for den såkalte Jämtlandska armeen og gitt oppdrager med å planlegge et felttog mot Norge med Trondheim som mål.
Armfeldts felttog i Trøndelag foregikk høsten 1718, samtidig og koordinert med Karl 12.s felttog i Sørøst-Norge. Begge felttogene ble mislykkede – Armfeldt greide ikke å innta Trondheim, og Karl 12. ble skutt og drept ved Fredriksten festning i Halden. Under Armfeldts tilbaketrekning over Tydalsfjellene i desember 1718 og januar 1719 døde 3000 svenske soldater av kulde, matmangel og utmattelse.
Senere karriere
Resten av krigen var Armfeldt sjef for den svenske hæren i Nord-Sverige, som skulle forvare regionen mot russiske innfall og en mulig invasjon.
Etter krigsslutt mot skulle Armfeldt egentlig ha tiltrådt stillingen som länshövding i Viborg, men området ble avstått til Russland ved freden i Nystadt mellom Sverige og Russland i 1721.
Armfeldt fortsatte etter dette sin militære karriere i svensk Finland. Han ble opphøyd til friherre i 1731 og forfremmet til general i 1735. I årene 1734–1736 var han igjen svensk øverstkommanderende i Finland.
Armfeldt er blitt beskrevet som mild og alvorlig mann. Han hadde lært krigshåndtverket i sin ungdom i Frankrike, men forstod ikke alltid å utnytte finsk og norsk terreng. På sine eldre dager ble han som mange andre karolinere preget av pietistisk religiøsitet.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hansson, Anders: Armfeldts karoliner, Stockholm 2003.
- Hedin, Svante: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719 : en kommenterad bibliografi, 1986.
- Rolseth, P.O.: Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge, 1950.
- Syrjö, Veli-Matti , "Armfelt, Karl Gustaf", i Biografiskt lexikon för Finland b. 1. Svenska tiden, Helsingfors (2008.
- Uddgren, H. E., "Carl Gustaf Armfeldt", i Svenskt biografiskt lexikon, 1920.
