Versjon 45 av Jan Erik Vold – Store norske leksikon

Samskriving av NBL- og SNL-artikkel. SKAL GJØRES AV REDAKSJONEN, ikke av fagansvarlige.

Jan Erik Vold er en norsk forfatter, oversetter, litteraturformidler, essayist og artist. Han er mest kjent for sin lyrikk og sine diktfremføringer i jazz & poetry-sjangeren sammen med musikere som Jan Garbarek, Chet Baker og Egil Kapstad. Han har mottatt flere priser, inkludert Brageprisens hederspris. Han er statsstipendiat siden 1991, og han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 2000.

Poetisk «pratestemme»

Vold er en av sin generasjons mest kjente lyrikere. Han har imidlertid også en nesten overveldende produksjon i andre sjangre, oftest knyttet til engasjementet som litteraturformidler. Volds lyriske produksjon bærer et generasjonsbevisst preg, men de enkelte utgivelsene fremstår likevel som ulike prosjekter med hvert sitt særpreg. Motivene i Volds dikt er ofte hverdagsnære og konkrete ting, furukongler og vondt i ryggen, Oslo-trikken og mer vidløftige ledemotiver som det hvite og «ingenting». Mest kjent er Vold likevel for selve språkføringen i sine dikt, «toneleiet», diksjonen, som på flere måter ligner hverdagsspråket. Det er blitt sagt at Vold innførte «pratestemmen» i norsk poesi. Vold har hentet inspirasjon fra blant annet amerikansk beatpoesi, fra Samuel Becketts absurdisme og fra japansk mystikk.

Generasjonsledende forfatterdebut

Vold debuterte i 1965 med diktboken Mellom speil og speil, som blant annet handler om identitetsproblematikk og et innesluttet jeg. Samtidig benytter Vold grafiske virkemidler og konkrete speilvendinger i oppsettet av enkelte dikt. Allerede i neste bok, Blikket (1966), eksperimenterer imidlertid Vold med et helt annet prosjekt, nemlig med en form for systemdiktning. Han tar et kort dikt fra debutsamlingen og kjører det gjennom en permuteringsmaskin. På den måten fremkommer det en rekke ulike muligheter og varianter med hensyn til ordrekkefølge og grafiske oppsett.

Samme år kom også HEKT, en diktbok der tingene selv fikk tale på en konkret måte, tilsynelatende uten innblanding fra et observerende subjekt. Her er dikt om å skru i en skrue, men også om den aktuelle krigen i Vietnam. Så igjen lanserte Vold et helt annerledes prosjekt med fra rom til rom SAD & CRAZY (1967), som består av en rekke korttekster i tradisjon fra Becketts absurdisme.

Gjennombrudd

Volds store gjennombrudd kom med Mor godhjertas glade versjon. Ja fra 1968. Mange av diktene har tilknytning til dikterens eget lokalmiljø på Briskeby, til personlige venner og dikterkollegaer. Formen i mange av diktene er ekspansiv og assosiativ, men motivene er ofte hverdagsnære og konkrete, og holdningen er livsbejaende. Det er her vi finner Volds kanskje mest kjente dikt, «Tale for loffen», som viser den karakteristiske poetiseringen av trivielle ting. Her finner vi også «Trikkeskinnediktet», som demonstrerer en motsatt, anti-symbolistisk impuls ved at en stor metaforisk forestilling påbegynnes, men avbrytes. Først heter det: «Byen ligger bundet i sitt nett av trikkeskinner». Men så henviser diktet til det konkrete: «Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke / byen fast [...] Nei trikkeskinner er til å legge femøringer på.»

Den siste samlingen fra det meget aktive 1960-tallet introduserer igjen et ganske annerledes prosjekt, Kykelipi (1969). Her møter vi en mer anti-poetisk, humoristisk, av og til ironisk, ja, fandenivoldsk dikter, som for eksempel i «Faen i helvete diktet» og «Kulturuke»-diktet. Formen er denne gang mye strammere, mange av diktene er svært korte, og leken med linjedelingen blir stadig mer raffinert.

Østlig inspirasjon

Det ser man også i den neste samlingen spor, snø fra 1970, som er direkte inspirert av japansk haiku-diktning. Alle tekstene er korte tre-linjede konstruksjoner, ofte med ekstramening innlagt i selve linjedelingen:

dråpen

henger der

ikke

Utover på 1970-tallet blir det stadig tydeligere at det fins en østlig, japansk impuls i forfatterskapet. Det viser seg ikke bare i bruken av haiku-lignende form, men også i direkte inspirasjon fra zen-tradisjoner i Bok 8: Liv (1973) og ikke minst i den store samlingen, langdiktet sirkel, sirkel. Boken om prins Adrians reise (1979). Det dreier seg dels om en reiseberetning, dels om en kjærlighetshistorie. Motivisk inneholder den både erindringer, barndomsminner og en rekke kunstnerportretter. Flere av disse har et anekdotisk preg som inneholder zen-preget visdom, for eksempel portrettene av Katsushika Hokusai og Ando Hiroshige. For samlingen S fra 1978 ble Vold innstilt til Nordisk råds litteraturpris.

Form og system

Etter arbeidet med haiku-inspirasjonen i spor, snø ser man også at det utvikler seg en foretrukken kortform hos Vold. Det dreier seg om en firelinjet form som kan oppfattes som en slags grafisk «strofe», men som mangler den tradisjonelle strofens kjennetegn. Det firelinjede avsnittet består ofte av meget korte verselinjer som hele tiden bidrar til å bryte opp den tilsynelatende strenge formen ved å benytte linjedelinger og versbindinger meget aktivt, også mellom «strofene». Formen er tydelig på plass i bok 8: Liv, og her er den ganske strengt gjennomført, idet alle dikt består av to avsnitt.

I sirkel, sirkel er formen videreført, men i en friere, mer vekslende variant. I Sorgen. Sangen. Veien (1987) er den firelinjede formen igjen konsekvent gjennomført, denne gangen i kombinasjon med at alle diktene består av tre slike «strofer», altså 12 verselinjer. I En som het Abel Ek (1988) er den firelinjede «strofen» stadig dominerende, men veksler med tolinjede varianter.

De firelinjede konstruksjonene er blitt kalt for «Vold-strofen», men den er en direkte inspirasjon fra den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams. Hos ham snakker man om «stanzas to see» (Hugh Kenner), en visuell strofe. Det systemiske ved Volds form kulminerer med samlingene Tolv meditasjoner (2002), Drømmemakeren sa (2004) og Store hvite bok å se (2011), der diktene er organisert i tolv avdelinger, det er tolv dikt i hver avdeling, tolv linjer i hvert dikt, og alle diktene er organisert i tre «strofer». Formen er likevel ikke så streng som den kan høres ut, ettersom verslinjen behandles ganske fritt. Den kan variere fra én stavelse og én bokstav til en fullinje, noe dikteren oppnår ved sin velkjente lek med linjedelinger. I sum signaliserer formen både system og fleksibilitet.

Tematisk har det samfunnsengasjerte fått en ny plass i Volds poesi siden Sorgen. Sangen. Veien. Noen ganger fungerer slike «påminnelser om verden» som sjokk mellom de trivielle og hverdagslige observasjonene i andre dikt, for eksempel dikt om hvordan man koker frokostegget. En periode med politiske dikt innledes i 1989 med samlingen Elg, som inneholder 55 dikt og ni fotografier. Fotografiene er hovedsakelig dokumentariske og journalistiske, som en visuell måte å rapportere om verdens, og særlig Oslos, tilstand på. Diktene er samfunnsengasjerte, men her er også personlige og sensitive dikt til avdøde artister og forfattere.

Det politiske aspektet ble enda tydeligere i samlingen Ikke: Skillingstrykk fra nittitallet (1993), En sirkel is (1994) og Kalenderdikt (1995). Likevel er det nære sosiale forholdet mellom folk alltid viktig Volds diktbøker, og naturstemninger og landskapsobservasjoner er ofte en selvfølgelig, men uprangende del av Volds lyriske miljøer, enten det dreier seg om byskildringer eller større landskaper:

Skoger, åser, granvegg – en vegg

av lodne

grantrær med snø på

ned mot tjernet, han har stanset på isen

og ser på, tar seg en pust

over stavene og ser på

før han legger i vei på ny, tar med seg hele

åsen til senere bruk.

Litteraturformidling

Volds virke som litteraturformidler, gjendikter, utgiver, redaktør, essayist og kritiker er omfangsrikt og vedvarende. Sentrale bokutgivelser er Entusiastiske essays (1976), Her. Her i denne verden (1984), Poetisk praksis (1990), Tydelig. 33 (1999) og Tolv diktere i blått. Fra Petter Dass til i dag (2019). Vold har gjendiktet og utgitt verk av blant annet William Carlos William, Robert Creeley, Frank Ohara, Wallace Stevens, Bob Dylan og Samuel Beckett. Dette er alle forfattere som har hatt betydning for Vold selv som forfatter.

Han har også samlet, presentert og utgitt verk av flere mer eller mindre «glemte» norske forfattere, blant annet Ernst Orvil, Sverre Udnæs og Kate Næss. I tillegg har Vold skrevet essay om og presentasjoner av en lang rekke av sine litterære helter, som Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo, Gunnar Ekelöf samt en lang rekke andre.

I en særstilling står arbeidet med Gunvor Hofmo og hennes kjæreste Ruth Maier som ble deportert og drept under andre verdenskrig. Boken Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo (2000) inneholder tidligere ukjente tekster av Hofmo, en biografisk skisse av Vold samt en samling fotografier. I 2005 ga han ut essaysamlingen God jul med Gertrude Stein og andre essays, i 2007 kom Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge og i 2016 Kánon/kannon/kanón, en bok med essays om en rekke forfattere og kulturpersonligheter, der Vold i tittel og i innhold aktualiserer spørsmålet om litterær kvalitet og en kanondebatt blant annet ved å anvende et utvidet poesibegrep. Dette er en utvidelse som vi trygt kan si at Vold har praktisert i store deler av sin karriere, blant annet i kombinasjonen av poesi og jazz.

Jazz & poetry

En av de mest særpregede sidene ved Volds kunstneriske virksomhet er hans performance-opptredener i jazz & poetry-sjangeren. I løpet av karrieren er det blitt en rekke plate- og CD-utgivelser. Artistkarrieren har forløpt i to ganske ulike faser. Den første fasen var samarbeidet med saksofonisten Jan Garbarek og hans kvartett. Her kan man høre Vold fremføre sine dikt ledsaget av de aller fremste musikere nordisk jazz har frembrakt. Et høydepunkt var utgivelsen ingentings bjeller (1977), der Volds stemme inngikk i solistisk samspill med avansert modal jazzimprovisasjon. Man kan høre et utdrag på YouTube, der samspillet starter med en intim duett mellom stemme og sax og langsomt utvikler seg organisk til en rytmisk sekvens over et ostinat der hele orkesteret deltar.

Den andre fasen var et samarbeidsprosjekt sammen med den Bill Evans-inspirerte pianisten Egil Kapstad. I denne sammenhengen ble det brukt mer tradisjonelle komposisjoner, stort sett såkalte standardlåter fra jazzens store fellesrepertoar. Her skulle Volds frie vers integreres med strofiske komposisjoner. Her kan man høre Volds stemme «kore» som en solist i jazz-ensemblet, sammen med den verdenskjente trompetisten Chet Baker. Et eksempel kan være fremføringen av diktet «Koan for en kulturbyråkrat» til komposisjonen «How high the moon», hvor man kan høre hvordan Vold tilpasser seg komposisjonens strofiske struktur med en jazz-solists sans for timing.

Priser

Jan Erik Vold har mottatt flere litteratur- og kulturpriser, blant annet:

Utgivelser

Tolv diktere i blått. Fra Petter Dass til i dag (essay, Gyldendal, 2019)
Kánon/kannon/kanón (essay, Gyldendal, 2016)
Henry Parland: Selv om Hamlet sa det vakrere (gjendiktning, Flamme, 2015)
Vold’s voice (lyrikk, Gyldendal, 2014)
Larwrence Ferlinghetti: Og Homer kom, så ut som Odyssevs (gjendiktning, Flamme, 2014)
Poesi ad lib (sakprosa, Gyldendal, 2013)
Store hvite bok å se (lyrikk, Gyldendal, 2011)
Wallace Stevens: Keiseren av iskrem (gjendiktning, Gyldendal, 2009)
God dag! Jeg er et dikt (lyrikk for barn og ungdom, Damm, 2007)
Ruth Maier. En jødisk flyktning i Norge (biografier og memoarer, Gyldendal, 2007)
God jul med Gertrude Stein og andre essays (Gyldendal, 2005)
Diktet minner om verden (lyrikk, Gyldendal, 2005)
En som ser. Dikt 1965-1966 (lyrikk, Gyldendal, 2005)
Richard Brautigan: Å føre en krig mot den gjengse maratonprosa (gjendiktning, Kolon, 2004)
Drømmemakeren sa (lyrikk, Gyldendal, 2004)
P x 3 (essays, Gyldendal, 2003)
Tolv meditasjoner (lyrikk, Gyldendal, 2002)
Angell 2002. (om Olav Angell, redaktør, samarbeid med flere. Biografier og memoarer, Gyldendal, 2002)
Uten manus (essays, Gyldendal, 2001)
I vektens tegn (lyrikk, Gyldendal, 2000)
Mørkets sangerske (essays, Gyldendal, 1998)
Tydelig. 33 (essays, Gyldendal, 1998)
Storytellers (antologi, Gyldendal, 1998)
Ikkje (medforfatter, lyrikk, Samlaget, 1997)
Her er huset som Per bygde & andre skillingstrykk (lyrikk, 1996)
Her er huset som Per bygde (plate/CD, 1996)
Tomas Tranströmer: Samlede dikt (gjendiktning, 1996)
Etterblikk. Ernst Orvil, poet (essay, 1995)
Kalenderdikt (lyrikk, 1995)
En sirkel is (lyrikk, 1994)
Obstfelder live på Rebekka West (plate/CD, 1994)
Bengt af Klintberg: Når Kingkong spiller pingpong (lyrikk for barn og ungdom, 1994)
Under Hauges ord (biografier og memoarer, 1994)
IKKE. Skillingstrykk fra nittitallet (lyrikk, 1993)
Volds Voice (plate/CD, 1992)
Pytt Pytt Blues (plate/CD, 1992)
Poetisk praksis (essay, 1990)
Sannheten om trikken er at den brenner (plate/CD, 1990)
Elg (lyrikk, 1989)
En som het Abel Ek (lyrikk, 1988)
Blåmann! Blåmann! (plate/CD, 1988)
Sorgen. Sangen. Veien. (lyrikk, 1987)
Beckett/Rimbaud/Apollinaire/Eluard: Becketts ring (gjendiktning, 1987)
Frank O’Hara: Den dagen Lady døde (plate/CD, 1986)
Her. Her i denne verden (essay, 1984)
Hugo Hamilton: Hei, hoppeli hoppe (lyrikk for barn og ungdom, 1983)
Frank O’Hara: Solen ute på Fire Island (gjendiktning, 1983)
Jan Erik Volds samlede kortprosa (kortprosa, 1982)
Bob Dylan: Stein. Regn (medforfatter, plate/CD, 1981)
Vannselgerens liv (ved Kjell Heggelund, lyrikk, 1981)
Det norske syndromet (essays, 1980)
sirkel, sirkel. Boken om prins Adrians reise (lyrikk, 1979)
S (diktsamling, Cappelen, 1978)
ingentings bjeller (plate/CD, 1977)
Bob Dylan: Damer i regn (gjendiktning, 1977)
Entusiastiske essays (essay, 1976)
BusteR brenneR (1976)
Moderne norsk lyrikk (antologi, 1975)
Poesi pluss (antologi, 1974)
Bok 8: LIV (lyrikk, 1973)
Robert Creeley: Alt er vann/om du ser lenge nok (gjendiktning, 1972)
4 bøker (lyrikk, 1971)
Poesi 14x14 (antologi, 1971)
Huset er hvitt (lyrikk, 1970)
spor, snø (lyrikk, 1970)
William Carlos Williams: LOVE (gjendiktning, 1969)
Briskeby blues (plate/CD, 1969)
kykelipi (lyrikk, 1969)
Mor Godhjertas glade versjon. Ja (lyrikk, 1968)
fra rom til rom SAD & CRAZY (1967)
blikket (1966)
HEKT (lyrikk, 1966)
mellom speil og speil (lyrikk, 1965)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Karlsen, Ole og Thorstein Norheim, red.: Volds linjer, Unipub 2011.
Wold, Bendik, red.: Varmestafetten, Oslo, Gyldendal 2009.
Karlsen, Ole, red.: Jan Erik Vold og Jan Erik Vold, 2000 (bibliografi over Volds bidrag om litteratur, 1958-1999: 336-86), isbn 82-02-19666-3
Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 7: Inn i medietidsalderen, 1997, isbn 82-02-15477-4

TEKST FRA NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON (skrevet av Einar Økland)

Jan Erik Vold har nådd lenger ut til eit breitt publikum enn nokon annan poet i sin generasjon. Han blir gjerne omtalt som ein typisk representant for den såkalla Profil-generasjonen frå siste halvdel av 1960-åra. Men om han lenge har hatt sine kollegers høgaste respekt, har dei likevel aldri rekna han som «typisk» eller som «representant». Mellom norske skribentar har han vore ei unik røyst i tida, ein stor og vital poet, aktuell og kvardagsnær, men gåtefull og uoversiktleg.

Vold voks opp i ein avisredaktørheim i Oslo, og tok ein framifrå examen artium på reallinja ved Fagerborg gymnas 1958. Sommaren 1956 og hausten 1958 arbeidde han på norske skip i utanriksfart og vitja m.a. Chicago og New York. Han utvikla ei interesse for dagens amerikanske og svenske jazz og poesi. Alt på slutten av 1950-åra skreiv han avisartiklar om desse emna. 1962–63, mellom grunnfag i engelsk og mellomfag i norsk ved Universitetet i Oslo, var han eitt år stipendiat ved Santa Barbara-universitetet i California. Her vart han kjend med diktinga til William Carlos Wiliams og Samuel Beckett. Han var stipendiat ved Uppsala universitet januar–august 1965.

Hans første år som offentleg publisist var prega av trongen til å presentere og formidle kunstnarar han opplevde som eineståande og nyskapande. Då Kulturutvalet i Det Norske Studentersamfund i Oslo feira Johan Borgen (1962) og Tarjei Vesaas (1964) med eigne festkveldar og utgjeving av bøker om dei respektive forfattarskapane, var Vold ein sentral medarrangør, medredaktør og bidragsytar. Sidan har han utvida denne rolla som engasjert redaktør og formidlar i redaksjonen av det unglitterære tidsskriftet Profil (1966–68), i redaksjonen for bokrekkja PaxLyrikk (1968–73), i Gyldendals litterære tidsskrift Vinduet (1970–74) og i Cappelens litteraturtidsskrift BASAR (1975–81). Han har medverka til utgjevning av festskrift for Dag Solstad (1971), Ernst Orvil (1978), Georg Johannesen (1981), Olav Angell (2002) og Kjell Heggelund (2002).

Vold gav ut si første artikkelsamling, Entusiastiske essays, 1976 og har sidan publisert ei rekkje bøker med litterære essays, artiklar o.l. Vidare har han redigert og presentert større bokverk med heile forfattarskapar, helst lyriske: Ernst Orvil (1990–93, 1996–97), Sverre Udnæs (1988–89), Gunvor Hofmo (1996–97, 2000), Sigurd Bodvar (1983 og 1993), Gunnar Larsen (2000), Cornelis Vreeswijk (1988–90, 2000) og Kate Næss (1989, 1998, 2004). Forfattarpresentasjonane hans merkjer seg ut med grundige bio- og bibliografiske oversyn og referansar, av nylesingar som på ein gong er entusiastiske og kritiske, og av ei oppvurdering av den omtalte i litteraturhistorisk eller aktuell brukssamanheng.

1978 busette Vold seg i Stockholm, og han har vore aktiv også der. Han var bokmeldar i Expressen 1983–86, laga ein lang serie radioprogram om lyrikk for Sveriges Radio i 1990-åra og har medverka i fleire svenske bokutgjevingar.

Gjennom mange år har han omsett bøker av utanlandske forfattarar han meiner fortener større merksemd, m.a. Samuel Beckett (1965, 1967, 1981), Peter Bichsel (1968, 1970, 1993–94), William Carlos Williams (1969), Robert Creeley (1972), Bob Dylan (1972 og 1977), Frank O’Hara (1983), Tomas Tranströmer (1996, 2003), Wallace Stevens (2003) og Richard Brautigan (2004).

Vold fortel sjølv at han byrja skrive dikt først ikring 21-årsalderen. Han debuterte som lyrikar 1965 med samlinga mellom speil og speil. Gjennombrotet som folkekjær lyrikar kom 1968 med samlinga Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Kvar ny diktbok har signalisert eit skifte i tone, tematikk eller form. Likevel slektar alle på kvarandre og gir samanlagt eit inntrykk av ein eksistensialist som utforskar sin eigen subjektivitet og sin ståstad i det moderne og som har valt å skape meining med ein poetisk praksis der ei buddhistisk aksepterande ro er balansert med sosial indignasjon og ansvarleg handling. Meditative kortdikt og refleksjonar og lange, streifande snakkedikt kan veksle med innlånte replikkar og språk- eller systemstyrte spel eller med politisk bistre og rå spottedikt, utan at noko kjennest som å kome frå fleire personar. Når ein veit at Vold i studietida hadde planar om å skrive ei avhandling om «spiralbevegelsen hos Beckett», ut fra si interesse for matematikk, finn ein det rimeleg at hans overordna samanbindande symbol frå bok til bok er abstrakte figurar og tal, som t.d. sirkelen og kvadratet, firetalet, åttetalet og (meir fordekt) ellevetalet. Hans draging mot samanheng og einskap kjem også fram i den medvitne vekt han legg på bokutstyr o.l. i bøkene sine.

Volds store prosjekt har vore å gripe samtida ut frå eigne kjensler, eigen forstand og eigen eksistens, dinest å restituere respekten for poesien som levande tradisjon, livskjensle og livskunst. Det siste har ført med seg ei orientering ein like gjerne kan kalle klassisistisk som modernistisk: for måtehald, besinning, historisk innsikt og daning, mot sjølvekspansjon, vandalisme, grådighet og ansvarsløyse. Hans store energi og hans uthaldande lojalitet mot emna i sine verk skil han frå andre som har arbeidd med same utgangspunkt. Påfallande er hans mangeårige innsats for å skape blest om andre poetar og deira verk, ofte svært ulike hans eigne. Meir enn mange andre skribentar har han integrert kjensle og forstand, intuisjon og kunnskap, talt og skrive språk – pluss alle sine ulike verksemder – i sitt vesen og sitt uttrykk, slik at omsetjaren, redaktøren, popularisatoren, opplesaren, essayisten og privatmannen til kvar tid er sider ved poeten Jan Erik Vold.

Som samfunnsaktør har han heile sitt vaksne liv vore ein fleirsidig og ekstremt uthaldande og arbeidsglad frilansar som sjølv har valt sine arbeidsoppgåver. Jamvel om han støtt har synt seg som ein uvanleg inspirerande og innsatsvillig samarbeidspartnar i praktisk teamarbeid, har han ikkje markert seg som tillitsvald i skribentorganisasjonar eller politiske parti. Hans plattform har vore det personleg utforma skriftstykke i tidsskrift, aviser og bøker. Dette har han supplert med tallause munnlege framføringar av eigne og andres tekster i etermedia og på bibliotek, skular, klubbar og festivalar kringom i landet, åleine eller saman med jazzmusikarar. Vold har integrert si jazzglede i sitt poetiske univers gjennom mangeårig samarbeid med Jan Garbareks (1969–78) og Egil Kapstads grupper (1983–), noko som forutan konsertar og turnear har resultert i ei lang rekkje plateinnspelingar.

Jamvel om Vold har blitt rekna som ein modernistisk pioner og stundom sær eller vanskeleg – rimelegvis fordi han tidleg absorberte og praktiserte si tids nyaste skrivemåtar – har både hans framføringar og hans eiga interesse for folkelege kunstarter som jazz og blues, viser og populærmusikk gjort hans poesi vidkjend og folkekjær. I si samtid er hans «sound» eit litterært landemerke, endåtil mellom folk som ikkje les lyrikk. Hans rytmiske og transeaktige framføringsstil er så sermerkt at den ofte er blitt karikert og parodiert. Også i sin skriftlege retorikk er Vold ein vokalist. Ein del av hans leikne eller språkleg enkle dikt er stundom blitt kopiert, men utan at han dermed har fått nokon etterliknarar. Kombinasjonen original poetisk vokalist med store kunnskapar og moralsk alvor er han åleine om.

Like entusiastisk og utfordrande som den offentlege publisisten Vold kan vere, like sky og tilbaketrekt har han vore i sitt sivile liv. Han har unngått både offentlege posisjonar og merksemd kring sitt privatliv. Når han har vore framme i media, har det vore for å skape merksemd kring ei bok, ein forfattarskap, ei sak, som t.d. rivinga av Bislett Stadion i Oslo. Sivilt er han ein nøktern familiemann som likar å symje og å gå på ski i lag med venner.

Jan Erik Vold har blitt heidra med mange prisar, m.a. Tarjei Vesaas’ debutantpris 1966, Dagbladets lyrikkpris 1970, Aschehougprisen 1981, Norsk kulturråds oversetjarpris 1981, Brageprisen 1993, Brages heiderspris 1997 og Gyldendalprisen 2000. 1991 blei han utnemnd til statsstipendiat, og 2000 kreerte Universitetet i Oslo han til æresdoktor i litteraturformidling.

Utgivelser

Diktsamlingar

mellom speil og speil, 1965
blikket, 1966
HEKT, 1966
fra rom til rom SAD & CRAZY, 1967
Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968
kykelipi, 1969
spor, snø, 1970
Bok 8: LIV, 1973
BusteR brenneR, 1976
S, 1978
sirkel, sirkel, 1979
Sorgen. Sangen. Veien, 1987
En som het Abel Ek, 1988
Elg, 1989
IKKE, 1993
En sirkel is, 1994
Kalenderdikt, 1995
Tolv meditasjoner, 2002
Diktet minner om verden, 2003
Drømmemakeren sa, 2004

Essays, artiklar, monografiar

Entusiastiske essays, 1976
Det norske syndromet, 1980
Her. Her i denne verden, 1984
Poetisk praksis, 1990
Under Hauges ord, 1994
Etterblikk. Ernst Orvil, poet, 1995
STORYTELLERS, 1998
Tydelig. 33, 1999
Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo, 2000
P x 3 Prøysen/Stevens/Tranströmer, 2003

Gjendiktingar

William Carlos Williams: LOVE, 1969
Robert Creeley: Alt er vann/om du ser lenge nok, 1972
Bob Dylan: Damer i regn, 1977
Frank O’Hara: Solen ute på Fire Island & andre dikt, 1983
Beckett/Rimbaud/Apollinaire/Éluard: Becketts ring, 1987
Tomas Tranströmer: Samlede dikt, 1996
Wallace Stevens: Mannen med blå gitar, 2003
Richard Brautigan: Å føre krig mot den gjengse maratonprosa, 2004

Plateinnspelingar

Briskeby Blues (med Jan Garbarek), 1969
HAV (med Jan Garbarek), 1971
ingentings bjeller (med Jan Garbarek), 1977
Stein. Regn. Bob Dylan-tekster (med Kåre Virud), 1981
Den dagen Lady døde. Frank O’Hara-tekster (med Egil Kapstad og Red Mitchell), 1986
Blåmann! Blåmann! (med Chet Baker og Egil Kapstad), 1988
Sannheten om trikken er at den brenner (med Egil Kapstad), 1990
Pytt Pytt Blues (med Egil Kapstad), 1992
Obstfelder LIVE på Rebekka West (med Egil Kapstad), 1994
Her er huset som Per bygde (med Egil Kapstad), 1996
STORYTELLERS (dikt av div. forf., med Egil Kapstad), 1998

Kilder og litteratur

J. F. Grøgaard: Jan Erik Vold 50, 1989
O. Karlsen (red): Jan Erik Vold og Jan Erik Vold (med eit systematisk register over alt Vold har publisert om ulike litterære emne), 2000
NORskrift nr. 101, 2000
J. E. Vold: Uten manus (intervju med forfattaren), 2001