Oksidasjonstall er i kjemien et tall knyttet til et atom som er en del av et molekyl eller et ion. Tallet angir hvor mange flere eller færre elektroner atomet har i denne forbindelsen sammenlignet med hvor mange elektroner atomet har når det opptrer alene.
Elektronene som danner bindinger med andre atomer blir fordelt på atomene i molekylet eller ionet etter gitte regler, og det er ut fra disse reglene oksidasjonstallet fastsettes.
Oksidasjonstallene skrives ofte som romertall rett over hvert grunnstoffsymbol. Andre tall i reaksjonsligninger skrives med vanlige arabiske tall.
Eksempel
Jern er et metall som ofte finnes med to forskjellige oksidasjonstall i ulike kjemiske forbindelser. For eksempel i forbindelser med klor. Jern kan da ha oksidasjonstall II eller III. De to forbindelsene skrives henholdsvis jern(II)klorid (\(\ce{FeCl2}\)) og jern(III)klorid (\(\ce{FeCl3}\)).
Klor har i denne sammenhengen oksidasjonstall -I. Summen av oksidasjonstallene i en elektrisk nøytral forbindelse må være 0. Derfor blir det to kloridioner i den første forbindelsen, og tre kloridioner i den andre.
Regler
Oksidasjonstallet fastsettes etter bestemte regler for hvert atom i et molekyl eller ion. De brukes i følgende rekkefølge:
- Atomene i et grunnstoff har oksidasjonstall 0.
- Summen av oksidasjonstallene for atomene i et molekyl er 0, i et ion er den lik ioneladningen.
- Fluor har oksidasjonstall −I i forbindelser.
- Grunnstoffene i gruppe 1 i periodesystemet har oksidasjonstall +I i forbindelser.
- Grunnstoffene i gruppe 2 har oksidasjonstall +II i forbindelser.
- Hydrogen har oksidasjonstall +I i forbindelser.
- Oksygen har oksidasjonstall −II i forbindelser.
Ioner som består av ett enkelt grunnstoff, som \(\ce{Ca2+}\) og \(\ce{Fe3+}\), får oksidasjonstall lik ioneladningen. I disse to tilfellene +II og +III.
