Kongespeilet er et norsk pedagogisk-filosofisk skrift fra midten av 1200-tallet. Kongespeilet er det viktigste litterære verket som er bevart fra norsk middelalder.
Kongespeilet har form av en dialog, i samsvar med en tradisjon for filosofiske skrifter som stammer fra antikken. Det er en «sønn» som spør og blir undervist av sin «far». Bokens prolog blir tolket slik at Kongespeilet egentlig skulle bestå av fire deler, om kjøpmannsyrket, om kongen og hans hird, om den geistlige standen og om bonden. Bare de to første delene finnes i den boken som er overlevert.
Innhold
Første del inneholder praktiske og moralske råd rundt kjøpmannsskap og skipsfart og behandler blant annet vindene, flo og fjære, temperaturforhold rundt om på kloden (jorden er kulerund!) og forhold i land som lå i periferien av det geografiske området man den gang pleide å ferdes i, Island, Grønland og Irland.
Annen del handler blant annet om hirden, høvisk opptreden og om militærvesenet. Forfatteren tar blant annet opp de vanskelighetene som følger om kongen dør uten at arvefølgen er sikret.
Etter dette går «far» over til å snakke om selve kongedømmet, spesielt forholdet mellom kirke- og kongemakt. Han hevder at kongen ikke er underordnet, men overordnet den øverste geistligheten. Denne delen av Kongespeilet er full av eksempler hentet fra bibelhistorie og lærd litteratur, og her finner man også mye av teologiske spekulasjoner.
Kongespeilet ender med en omtale av kongens domsmyndighet, og det blir gitt eksempler på bibelske dommer. Her blir også de «to sverd» omtalt, det vil si de dømmende og straffende myndigheter. Kongens sverd biter bestandig når det blir brukt, mens biskopens sverd, bannstrålen, bare biter når det er brukt rettferdig, men da enda kvassere enn kongens. Men dersom biskopens sverd blir brukt urettferdig, rammer det den som hogger, ikke den som blir hogd.
Om verket
Kongespeilet er forfattet i «lærd» stil, som var utviklet i norrøn litteratur fra den latinske middelalderlitteraturens retorikk. Her er det rikelig med kunstferdige setninger, sammensatte adjektiver, abstrakte uttrykk og billedbruk. Samtalen bærer preg av høystemt alvor og hever seg av og til, som i avsnittet om vindene og årstidene, til stor poetisk skjønnhet.
Fredrik Paasche hevdet at Kongespeilet ble skrevet omkring 1260 av erkebiskop Einar Gunnarsson Smjorbak, og at verket er ufullført fordi erkebiskopen døde i 1263. Men det har også vært gjettet på andre forfattere. Det er nå vanlig å tro at Kongespeilet er blitt til omkring midten av 1200-tallet.
Kongespeilet er ikke enestående i sitt slag. I europeisk middelalderlitteratur finnes mange «fyrstespeil», blant annet et på svensk, Konungastyrelsen fra rundt 1340–1350.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Konungs skuggsiá. Utgitt av Ludvig Holm-Olsen. Oslo: Kjeldeskriftfondet, 1945.
- Kongespeilet . Oversatt av Anton Wilhelm Brøgger. Oslo: Bokklubbene, 2000.
- Kongsspegelen. Omsett av Alf Hellevik. Oslo: Samlaget, 1976.
