Geodataloven er en norsk lov som har som formål å bidra til god og effektiv tilgang til offentlig geografisk informasjon (geodata) for offentlige og private formål. Loven tar også for seg hvordan opplysninger skal samles inn og forvaltes, og faller først og fremst inn under forvaltningsrett.
Bakgrunnen for geodataloven var dels behov for sikre tilgjengelighet til data og dels behov for å sikre standardisering av innsamlet data. En viktig drivkraft for det økende behovet innen disse områdene var en rask teknologisk utvikling og digitalisering av tjenester som tilbyr eller benytter geodata.
Geodataloven følger av EU-direktivet INSPIRE (Infrastructure for Spatial Information in Europe), som ble vedtatt i 2007. Dette direktivet krever tilgjengeliggjøring av geodata, og utveksling av slik data på tvers av medlemslandene i EU. Direktivet legger rammeverket for teknisk infrastruktur, og inneholder et krav om nasjonalt lovverk med pålegg om å dele egne data. Norge er forpliktet til å implementere direktivet gjennom EØS-avtalen.
Lovens innhold
Geodataloven gjelder for både offentlige og private aktører som er involvert i innsamling, forvaltning, deling og bruk av geodata for norske territorier. Loven er også interessant for allmennheten, da den fremmer tilgang til data, samt regulerer hvilke private data som skal være unntatt offentlighetskravet.
Kapittel 1 beskriver formålet med loven, mens kapittel 2 definerer virkeområdet.
Kapittel 3 i loven definerer rollen til en nasjonal geodatakoordinator, som skal koordinere arbeidet med felles infrastruktur og deling. Lovteksten definerer ikke direkte hvem som innehar denne rollen, men Kartverket har fått tildelt oppgaven.
