Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

litteratur

Versj. 59
Denne versjonen ble publisert av Filip Rotnes 22. februar 2025. Artikkelen endret 1 tegn fra forrige versjon.

Litteratur er i sin aller videste betydning hele menneskehetens samlede tekstproduksjon. Som oftest brukes termen imidlertid i noe snevrere betydning, som en betegnelse på skriftlige verk med varig verdi. I utgangspunktet dekker et slikt litteraturbegrep alle fagområder og inkluderer dessuten også personlige skriftformer som dagbøker og brev. Litteraturbegrepet brukes også ofte i enda snevrere forstand, i betydningen skjønnlitteratur.

Skjønnlitteratur blir gjerne forbundet med diktning og dermed med fiksjon, men i sin grunnleggende betydning er en slik forbindelse ikke nødvendig. At litteraturen er «skjønn», betyr i utgangspunktet ikke noe annet enn at skriften har estetisk egenverdi og dermed er i besittelse av litterær kvalitet. I tillegg til den skriftlige litteraturen fins det også en muntlig litteratur, som er av særlig betydning i samfunn uten en etablert skriftkultur. Litteraturen blir gjerne inndelt på tre ulike måter: etter nasjonalitet og språk, etter litteraturhistorisk epoke eller med henblikk på sjanger.

Litteratur og nasjon

Når man deler litteraturen inn i ulike nasjonallitteraturer, regner man all litteratur som er skrevet innenfor ett språkområde, som tilhørende en og samme litteratur. Man kan da snakke om norsk litteratur, engelsk litteratur, japansk litteratur og så videre. I tillegg til de nasjonale litteraturene kan man også snakke om en verdenslitteratur – en term som ble lansert av den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832). Verdenslitteraturen kjennetegnes av at den overskrider nasjonale grenser.

Litteratur og epokebetegnelser

Deler man litteraturen inn i ulike historiske epoker, grupperer man litteratur som er skrevet innenfor et bestemt historisk tidsrom, som tilhørende en og samme kategori. Man kan dermed snakke om antikk litteratur, renessanselitteratur, romantisk litteratur eller modernistisk litteratur. En inndeling av denne typen vil ofte ikke utelukkende være historisk orientert og kan også ha et typologisk aspekt. Det betyr at man med et uttrykk som «romantisk litteratur» ikke bare sikter til litteratur skrevet innenfor romantikken som historisk epoke, men også til noen bestemte egenskaper som kjennetegner den romantiske litteraturen. Dersom man prioriterer den typologiske synsmåten, vil man også kunne klassifisere verk som er skrevet i det 20. århundret, som «romantiske».

Imidlertid ville man ikke kunne klassifisere dem som «antikke» fordi denne betegnelsen er uløselig forbundet med en spesifikk historisk epoke. Man ville her isteden måtte bruke en term som tydelig signaliserer en typologisk tenkemåte, for eksempel «klassisistisk litteratur».

Hovedperioder i europeisk litteraturhistorie

Tidsrom Periode
Rundt 800 fvt.– 500 evt. antikken: Hellas litteratur i antikken, latinsk litteratur
500–1500 middelalderen: middelalderlatinsk litteratur
1300–1600 renessansen
1600-tallet barokken, den franske klassisismen
1700–1750 opplysningstiden
1750–1800 førromantikken
1800–1830 romantikken
1830–1860 realismen
1860–1890 naturalismen
Etter 1870 impresjonismen, ekspresjonismen, symbolismen, surrealismen, modernismen med flere

De litterære sjangrene

Litteraturen kan deles inn i fire hovedsjangre:

  1. dramatikk
  2. lyrikk
  3. epikk
  4. sakprosa

I tillegg til de fire hovedsjangrene finnes det en rekke undersjangre, slik som for eksempel tragedie og komedie innenfor dramasjangeren eller epos og roman innenfor epikken. Mens undersjangrene kan variere sterkt fra epoke til epoke, kan de fire hovedsjangrene i langt større grad anses som tidløse kategorier.

Dramatikk er skuespill skrevet for å fremføres på en scene. Den primære fremstillingsformen i dramaet er dialogen, men det inneholder også monologer og sidetekster. Dramaets to hovedformer er tragedien og komedien, som har sin opprinnelse i antikken. Senere har man fått en rekke andre dramasjangre, slik som farsen, lystspillet, tragikomedien, det realistiske problemdramaet, episk teater og absurd teater.

Lyrikk er en litterær kunstform som historisk sett har musikalsk opphav. Den gir ofte uttrykk for en subjektiv og emosjonell stemning og er gjerne karakterisert av en fortettet, språklig meningsdannelse. Men lyrikken kan også være kollektiv, slik som når den brukes til opplesning eller sang ved en særlig anledning eller situasjon, for eksempel i forbindelse med en hær som skal gå i strid, eller ved et jubileum. Før modernismen var lyrikken typisk skrevet på faste strofeformer med klare regler for rim og rytme. Etter modernismen ble det vanlig å skrive frie vers, uten fast rytme eller rimmønster.

Epikk er fortellende eller narrativ litteratur. I antikken var eposet den dominerende episke undersjangeren. I løpet av opplysningstiden ble slike lange fortellende dikt i bunden form erstattet av romanen, som i motsetning til eposet er skrevet på prosa, og som ofte omhandlet livet til et individ som samtidens lesere kunne kjenne igjen fra sin egen livserfaring. Romanen ble i løpet av 1800-tallet den mest dominerende av de skjønnlitterære sjangrene.

Sakprosa betegner skriftstykker skrevet på prosa hvor saken selv står i høysetet. Selve ordet ble lansert så sent som i 1938, men fenomenet kan føres tilbake til antikken. Idet man inkluderer sakprosa som en litterær hovedsjanger, har man samtidig slått fast at litteraturbegrepet inkluderer mer enn bare skjønnlitteratur. Imidlertid kan også sakprosaen være «skjønn» i den forstand at den ikke bare har som siktemål å presentere et bestemt tema i et tydelig språk, men også tilstreber litterær kvalitet. Essayet er det typiske eksempelet på en skjønnlitterær sakprosasjanger.

Litterære mesterverk

Litteraturhistorien inneholder en rekke særlig betydningsfulle litterære verk, som ofte refereres til som den litterære kanon. Disse verkene kjennetegnes av at de er av særlig høy kvalitet, og beholder dermed sin aktualitet i lang tid etter at de ble skrevet. Berømte eksempler på slike verk fra den tidligste perioden er Homers to eposer Illiaden og Odysseen, Bibelens Jobs bok, og Vergils Aeneiden.

Senere betydningsfulle eksempler er:

I perioden frem mot vår egen tid finner vi (blant svært mye annet) verk som:

De nevnte eksemplene er hentet fra Vestens litterære kanon. Som eksempler på litterære mesterverk fra andre deler av verden kan nevnes det konfucianske verket Shijing fra kinesisk litteratur, Murasaki Shikibus Genji-monogatari (Fortellingen om prins Genji) fra japansk litteratur, Bhagavadgita fra indisk litteratur og eventyrsamlingen Tusen og en natt fra arabisk litteratur.

Den norske litterære kanon

Blant de mest sentrale verkene i Norges litterære kanon er:

Etter hvert som vi nærmer oss vår egen samtid, blir det stadig vanskeligere å avgjøre om et verk er kanonisk eller ikke. Dette skyldes at evnen til å overleve skiftende tider er et vesentlig kriterium for kanonisk litteratur.

Samtidslitteratur

Den litteraturen som ligger nært opptil vår egen tid, kalles for samtidslitteratur. I samtidslitteraturen finner vi i større grad enn i tidligere tiders litteratur vår egen konkrete livsverden gjenspeilet og tematisert. Man kan derfor si at vi leser samtidslitteraturen av litt andre grunner enn dem som gjelder den kanoniske litteraturen. Vi oppsøker samtidslitteraturen ikke minst for å følge med i vår egen tid. Eksempler på norsk samtidslitteratur er:

Populærlitteratur

Noen litterære verk er primært skrevet for å tilby leserne underholdning. Slike verk kalles gjerne populærlitteratur eller sjangerlitteratur. Det dreier seg her om slike ting som krimromaner, fantasy-romaner, erotiske noveller med mer. Det er imidlertid ikke lenger vanlig å sette et absolutt skille mellom populærlitteratur og seriøs litteratur, siden også populærlitteraturen kan ha litterær kvalitet. Kjente eksempler på populærlitteratur er:

Litteraturforskning og litteraturteori

Litteraturen har helt siden den greske antikken vært gjenstand for vitenskapelige studier. Studiet av litteratur kan deles inn i to hovedtyper: studier som utforsker enkelte verk og forfatterskap, og studier som forsøker å si noe allment om hva som kjennetegner litteratur. De førstnevnte studiene kalles ofte sekundærlitteratur, mens de sistnevnte i moderne tid blir kalt litteraturteori.

Før det 20. århundret hørte litteraturforskningen inn under filologien. I tillegg tok også den filosofiske estetikken opp prinsipielle spørsmål omkring litterære kunstverk. På begynnelsen av det 20. århundret ble den moderne litteraturvitenskapen etablert. Den var kjennetegnet av ønsket om å etablere et tydeligere definert forskningsobjekt enn hva den tradisjonelle filologien hadde operert med. Litteraturvitenskapen forsøkte å definere litteraturen som en særegen form for språkbruk ved hjelp av lingvistisk orienterte kriterier. I løpet av det 20. århundret ble det imidlertid utviklet så mange skoler og teoriretninger innenfor litteraturforskningen at det i dag synes mest rimelig å erstatte termen litteraturvitenskap med mindre spesifikke betegnelser som litteraturfag eller litteraturstudier.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hagen, Erik Bjerck: Hva er litteraturvitenskap, 2003, isbn 82-15-00341-9
  • Eide, Eiliv m.fl., red.: Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900, 1987, isbn 82-00-18421-8
  • Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer : sakprosaens teori og retorikk, 1997, isbn 82-521-4644-9
  • Iversen, Irene, red.: Feministisk litteraturteori, 2002, isbn 82-530-1945-9
  • Kittang, Atle m.fl.: Moderne litteraturteori : en innføring, 1993, isbn 82-00-07733-0
  • Kittang, Atle m.fl., red.: Moderne litteraturteori : en antologi, 2. utg., 2003, isbn 82-15-00479-2