Insektmidler er kjemiske og biologiske midler som brukes for å bekjempe skadeinsekter på planter, men også på tekstiler, bygninger, husdyr og mennesker.
Kjemiske insektmidler
De kjemiske insektmidlene omfatter et stort antall midler med forskjellig kjemisk struktur og stort spenn i bruksområde. Giftighet, helsefare, og miljørisiko varierer også mye mellom midlene. I global sammenheng har kjemiske midler har spilt en viktig rolle i kampen mot helsefarlige insekter som overfører sykdommer på husdyr og mennesker, for eksempel ved bekjempelse av mygg som overfører malaria.
Insektmidlene utgjør også en viktig del av plantevernmidlene som brukes i landbruket. I global sammenheng utgjør insektmidlene om lag 22 prosent av all bruk av plantevernmidler i landbruket.
De kjemiske insektmidlene kan deles inn i grupper basert på kjemisk struktur.
Klorerte hydrokarboner
Klorerte hydrokarboner er en gruppe kjemiske insektmidler som består av syntetiske, fettløselige stoffer med egenskaper som gjør det mulig at de trenger inn i insektene og lammer nervesystemet deres. De virker mot et bredt register av helsefarlige insekter og skadeinsekter på planter, har lang virkningstid og nedbrytes sent i jord og planter. Det er blitt funnet små mengder i levende organismer fjernt fra bruksområdet, for eksempel i arktiske strøk. Ved opphopning gjennom næringskjeder kan konsentrasjonen nå et skadelig nivå i enkelte dyregrupper, for eksempel hos rovfugl. På grunn av dette har de fleste land forbudt bruken av disse midlene. I Norge ble DDT, aldrin, dieldrin og endrin forbudt som plantevernmidler fra 1970. Etter at all bruk av endosulfan ble forbudt i Norge etter 1997, opphørte all bruk av klorerte hydrokarboner her i landet.
Fosforforbindelser
Fosforforbindelser er fettløselige nervegifter som har rask virkning på en rekke skadelige insekter på planter, og som blir forholdsvis hurtig nedbrutt i jord og planter, blant annet av mikroorganismer og plantenes enzymsystem. Systemiske fosforforbindelser, som dimetoat, tas opp etter noen timer i planten og transporteres med saftstrømmen til andre plantedeler. Slike midler virker særlig mot sugende skadedyr som bladlus og er delvis skånsomme mot nyttige insekter. Ikke-systemiske fosforforbindelser, som også dreper nyttige insekter, kan ikke transporteres med saftstrømmen. De fleste har kontakt- og magevirkning. Noen kan også trenge inn i plantevevet (har dybdevirkning) og derved virke mot minerende larver, mens andre har vesentlig gassvirkning.
Da fosforforbindelsene kom på 1960 tallet, erstattet de midlene i gruppen klorerte hydrokarboner. Faren for uheldige miljøvirkninger ble dermed betydelig redusert. Likevel var også fosformidlene ikke uten problemer. Giftigheten for fugler og pattedyr varierete sterkt. Mange av midlene var også forbundet med helserisiko. De kunne komme inn i kroppen ved innånding, gjennom munnen og gjennom huden. Fosformidlene har derfor blitt faset ut som plantevernmidler. Det siste middelet som var godkjent som plantevernmiddel i Norge var dimetoat. Middelet mistet sin godkjenning i 2019.
Karbamater
Karbamater er en gruppe kjemiske insektmidler som i likhet med fosforforbindelsene virker lammende på nervesystemet til insektene. Virkningstid, bruksmåte og giftighet varierer mye. Et middel i denne gruppen er Aldicarb. Middelet ble første gang markedsført som plantevernmiddel i 1971 i USA. Middelet fikk global utbredelse men er ikke lenger godjent i Norge eller EU. Et annet eksempel er pirimikarb. Dette er et spesialmiddel med systemisk virkning mot bladlus, og som fortsatt er godkjent i Norge (per 2025). Det anses å være skånsomt for nyttige insekter. Et tredje eksempel er tiodikarb. Middelet ble tidligere brukt mot snegler men har mistet sin godkjenning som plantevernmiddel i Norge og i EU.
Pyretroidene
Pyretroidene er en gruppe av insektmidler som kom på markedet mot slutten av 1970-årene. Pyretroidene har fått stor utbredelse, og anvendes mot skadeinsekter i landbruket, men også til andre formål. Dette er syntetiske midler som kjemisk sett ligner planteuttrekket pyretriner. De er lysstabile med kontakt- og magevirkning mot en rekke sugende og gnagende skadeinsekter på planter. De er særlig effektive mot larvene til mange arter av sommerfugler. De lammer nervesystemet til insektene og har en rask og langvarig virkning. De har ingen dybde- eller gassvirkning, men virker frastøtende på insekter. De er sterkt skadelige for nytteinsekter og rovmidd.
Flere av pyretroidene som tidligere var på markedet har blitt forbudt. Noen av midlene har vært i søkelyset for å kunne øke risikoen for kroniske sykdommer. Av midler som tidligere ble brukt som plantevernmidler i Norge har alfacypermetrin, esfenvalerat, fenpropatrin og lambda-cyhalotrin mistet sin godkjenning. Deltametrin er fortsatt tillatt (per 2025).
Neonikotinoider
Neonikotinoider er en gruppe syntetiske insektmidler med virkningsmekanisme som ligner på nikotin. Det finnes flere midler i gruppen. Neonikotinoidene er generelt sett bredspektra, systemiske, og med rask virkning. Imidakloprid, ett av neonikotinoidene, var tidlig på 2000-tallet ett av de mest brukte insektmiddel i verden. Siden kom det fram at middelet ga økt risiko for nedgang i populasjoner av nytteinsekter som villbier og humler. Imidakloprid fikk ikke fornyet godkjenning som plantevernmiddel i Norge i 2018 og mistet også sin godkjenning i EU i 2020. Også andre midler i gruppen har de senere årene blitt forbudt eller faset ut.
Andre grupper
Butenolider er en ny gruppe syntetiske insektmidler som ligner neonikotinoider i virkemåte. Så langt er det ett middel som er godkjent, flupyradifurone. Dette middelet ble godkjent i EU og Norge i 2015. Butenolider er bredspektra og systemiske. Risikovurderingen av det nevnte middelet konkluderte med at det er relativt ufarlig for bier. Ny forskning har likevel vist problemer, særlig i kombinasjon med andre midler og miljøbetingelser
Diamider er også en ny gruppe syntetiske insektmidler som får insektene til å miste kalsium. De blir sløve, slutter å pare seg og dør. Det første middelet i denne gruppen som ble lansert var flubendiamid. Middelet ble godkjent som plantevernmiddel av EU, men mistet sin godkjenning i 2024.
Oxadiaziner er en siste gruppe syntetiske insektmidler. Virkningsmekanismen er blokkering av natriumtransporten i insekters nervesystem, noe som medfører nedsatt nervefunksjon og at insektene slutter å spise, får lammelse og til slutt dør.
Historikk
Ulike uorganiske forbindelser som svovel og arsen har gjennom århundrer vært brukt for å bekjempe skadeinsekter. I det syttende århundre kom det første naturlige insektmiddelet, nikotin (fra tobakksplanter), i praktisk bruk. Omkring 1850 ble to andre viktige naturlige insektmidler introdusert, rotenon (fra derrisrot) og pyretriner (fra krysantemum). Mot slutten av 1800-tallet ble flere uorganiske forbindelser som for eksempel kopperarsenitt (parisergrønt) og blyarsenat, introdusert.
Først etter 1945 kom de syntetiske, organiske insektmidlene i praktisk bruk i landbruket. Starten var oppdagelsen av DDT i 1939 og middelets insektdrepende virkning. De syntetiske midlene er nå dominerende i den kjemiske bekjempelsen av skadeinsekter. Likevel har historien vist at de nye midlene heller ikke er uten problemer. Nye grupper midler kommer til etterhvert som de gamle blir borte. Eksemplene er mange på midler som først ble ansett å være ufarlige, likevel ikke var det. Mange har derfor søkt andre løsninger. Biologiske midler har fått økende interesse. I landbruket inngår disse ofte i en sammenheng hvor hele dyrkningssystemet også endres.
Biologiske insektmidler
De biologiske insektmidlene omfatter planteekstrakter og vegetabilse oljer, men også mikroorganismer, rovmidd og andre organismer som lever av å spise insekter. Slike midler brukes i integrert plantevern og er også tillatt å bruke i økologisk landbruk
