Barnelovgivning, betegnelse på den norske lovgivning som gjelder forholdet mellom foreldre og barn.
Historikk
barnelovgivning (Historie) (karikaturtegning 1915) (bilde)
Barn født utenfor ekteskap
Helt til midten av 1700-tallet var det moren alene som hadde underholdsplikt overfor barn født utenfor ekteskap. Arverett hadde barnet bare etter moren, med mindre barnet var «horebarn», dvs. født av en gift kvinne; da hadde det heller ikke arverett etter moren. Først ved lov fra 1892 ble barn født utenfor ekteskap fullt ut likestilt med barn født i ekteskap i forhold til moren og hennes slekt. Fra midten av 1700-tallet ble faren pålagt en begrenset plikt til å yte bidrag til barnet var 10 år; hensikten var å lette byrdene for fattigvesenet, og bidragene hadde rettslig sett mer karakter av skadeserstatning til moren enn underhold til barnet. Ved lov fra 1821 ble farens bidragsplikt utvidet, og i 1892 skjedde en ytterligere utvidelse av bidragsplikten samt en skjerpet inndrivelse av bidraget. Men barnet stod fortsatt ikke i noe rettsforhold til faren og hans slekt. Venstre kjempet med støtte av kvinnesaks- og arbeiderbevegelsen for en betydelig utvidelse av farens ansvar, og krevet at barnet skulle få farens navn, samt arverett etter ham og hans slekt.
«De Castbergske barnelover»
I april 1915 vedtok Stortinget «de Castbergske barnelover». Navnet har lovene fått etter venstremannen Johan Castberg. Som sjef for Justisdepartementet hadde han ansvaret for den proposisjon som regjeringen Knudsen fremla i 1909 om forslag til barnelover, men proposisjonen kom ikke til behandling i Stortinget. I 1912 fremla høyreregjeringen Bratlie en proposisjon som fulgte de Castbergske linjer et stykke på vei, men ville ikke gi barnet rett til arv og navn etter faren. Under behandlingen i Stortinget var det den Castbergske linje som vant frem.
«De Castbergske barnelover» består av tre lover. Den ene loven gjaldt barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, og den andre loven gjaldt foreldre og ektebarn. Den tredje gjaldt forsorg for barn, og tok sikte på å hjelpe de mødre som ikke fikk bidrag fra faren, enten fordi han ikke var å finne, eller fordi han ikke maktet å betale bidrag.
Nyere lover
Ved lover av 21. desember 1956 om barn i ekteskap og om barn utenfor ekteskap ble lovgivningen av 1915 opphevet. Disse to lovene innebar ingen vesentlige nyskapninger i forhold til eldre rett. Det bør imidlertid nevnes at loven om barn i ekteskap inneholdt uttrykkelig regler om samværsrett for den av foreldrene som ikke fikk foreldremyndigheten til barnet ved skilsmisse. Det ble også innført regler om at samværsretten kunne gjennomføres ved løpende mulkt.
Av prinsipiell betydning var det at loven om barn utenfor ekteskap opphevet systemet med at en mann kunne bli bidragspliktig uten samtidig å bli pålagt farskapet.
Barn og foreldre
I 1981 ble de to lovene fra 1956 samlet i lov av 8. april 1981 om barn og foreldre, barneloven. Denne loven inneholder følgelig regler både for barn født av foreldre som er gift med hverandre, og for barn født av en ugift mor. Loven er således prinsipiell, idet den ikke som tidligere lovgivning oppstiller noe skille mellom barn avhengig av morens ekteskapelige status. Med dette søkte man å markere likestillingen mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap så langt som mulig. Loven av 1981 likestiller i større grad enn tidligere farens og morens rettsstilling overfor barnet, og loven styrker barnets selvstendighet i forhold til foreldrene.
Farskap
Reglene om hvem som er far til et barn, er noe forskjellige alt ettersom barnet fødes av en gift eller ugift mor. Er moren gift, regnes hennes ektemann uten videre som barnets far. Er hun enke, er ektemannen også barnets far dersom moren kunne ha blitt besvangret før han døde. Er moren ugift, må farskapet positivt fastslås. Faren kan vedta farskapet under svangerskapet eller etter at barnet er født. Farskapet kan også vedtas overfor jordmor eller lege ved svangerskapskontroll. En slik vedtakelse skal faren enten gi i fødselsmeldingen eller ved personlig fremmøte for folkeregisteret, bidragsfogden, fylkesmannen eller en dommer, norsk diplomatisk eller konsulær tjenestemann dersom faren er i utlandet, skipsføreren dersom faren er om bord på norsk skip i utenriksfart. En slik vedtagelse av farskap fra farens side, gjelder bare hvor moren har godtatt det skriftlig, eller vedtakelsen er gjort av en mann som moren har oppgitt som barnets far. Hvis barnet etter de regler som nå er nevnt ikke har noen rettslig far, er det det offentliges oppgave å finne ut hvem faren er. Se farskap.
Foreldreansvaret
Hvor foreldrene er gift, har de i fellesskap foreldreansvaret for barnet. Er foreldrene ikke gift med hverandre, har moren foreldreansvaret alene. Foreldrene kan imidlertid i slike tilfeller gi melding til folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen. Barnet har krav på omsorg og omtanke fra dem som har foreldreansvaret, og disse har rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i dets personlige forhold innen nærmere grenser som loven setter. Foreldreansvaret skal alltid utøves ut fra barnets interesser og behov. De som har foreldreansvaret er videre forpliktet til å gi barnet en forsvarlig oppfostring og forsørgelse. De skal sørge for at barnet får utdannelse etter evner og interesser. Nytt ved loven av 1981 er at foreldrene har plikt til å høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet, og de skal legge vekt på det barnet mener. Har barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om dets personlige forhold.
Separasjon og skilsmisse
Foreldreansvaret
Blir foreldrene separert eller skilt eller flytter fra hverandre, kan de avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at en av dem skal ha det alene. Inntil det foreligger en slik avtale eller en rettsavgjørelse om spørsmålet, har de foreldreansvaret sammen. Hvis de ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret, avgjør retten spørsmålet. Selv om foreldrene har felles foreldreansvar, må det treffes avgjørelse om hvem som barnet skal bo fast hos. Er foreldrene ikke enige, må spørsmålet om barnefordeling avgjøres av domstolene. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet. Har barnet fylt 7 år skal det alltid få si sin mening om hvor det vil bo, og det skal legges stor vekt på dets mening når det har fylt 12 år.
Samværsretten
Den som ikke får den daglige omsorg, har krav på samvær med barnet. Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de bor hver for seg. Begge foreldrene har ansvaret for at samværsretten blir oppfylt. Ved saker om foreldreansvar, barnefordeling eller samværsrett må foreldrene gjennom megling som tar sikte på å få foreldrene til å komme frem til enighet.
Selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene etter samlivsbruddet, har den andre krav på opplysninger om barnet. Den andre har også rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, om ikke taushetsplikten gjelder overfor foreldrene. Slike opplysninger kan imidlertid nektes gitt dersom det vil være til skade for barnet.
Underholdsplikt
Begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av barnet. Denne forsørgelsesplikten varer normalt frem til barnet er 18 år, eller frem til det har avsluttet vanlig skolegang. Foreldrene kan også pålegges å yte tilskudd til annen videreutdanning dersom det er rimelig etter deres økonomiske kår, og interessene og evnene til barnet.
Lov av 9. desember 1955 om innkreving av underholdsbidrag avløste de regler om innkreving av bidrag som fantes i lovgivningen av 1915 om barn utenfor ekteskap. Ved lov av 17. feb. 1989 som avløste en lov fra 1957, er det videre gitt regler om forskuttering av underholdsbidrag til barn.
