Planckkonstanten, Plancks virkningskvant, symbol h, elementærkvantet for virkning, dvs. for energi multiplisert med tid; h = 6,626 068 96 (33) · 10–34 J·s. (Verdi fra CODATA 2006. Tallet i parentes er usikkerheten i de to siste sifrene.) Planckkonstanten ble først innført av Max Planck i 1900. Han viste at den minste energi, E, som sendes ut ved elektromagnetisk stråling med en bestemt frekvens, ν, var gitt ved E = h·v (se Plancks strålingslov). Størrelsens fundamentale karakter viste seg ved at A. Einstein i 1905 fant den samme relasjonen ved studiet av den fotoelektriske effekt, og N. Bohr i 1913 i sin atomteori. A. H. Compton viste i 1923 at sammenhengen mellom bølgelengden λ og bevegelsesmengden p for en partikkel var gitt ved p·λ = h. I Heisenbergs usikkerhetsrelasjon opptrer h som en grense for målenøyaktigheten av produktet av to komplementære størrelser. Istedenfor planckkonstanten brukes etter forslag av P. A. M. Dirac ofte størrelsen ℏ (les h-strek) = h/2π, som er elementærkvant for spinn (bevegelsesmengdemoment).
Versj. 2
Denne versjonen ble publisert av Leif Halbo 21. april 2009.
Artikkelen endret 199 tegn fra forrige versjon.
