Euro, (symbol €, valutakode EUR), felles valuta innenfor EUs økonomiske og monetære union, innført som elektronisk betalingsmiddel 1. januar 1999 i Belgia, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike. Fra 1. januar 2001 gikk Hellas inn i samarbeidet, fra 1. januar 2007 Slovenia, fra 1. januar 2008 Kypros og Malta, fra 1. januar 2009 Slovakia og fra 1. januar 2011 Estland. Også Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten bruker euro. Det samme gjør Montenegro og Kosovo. Den europeiske sentralbanken har ikke noe monetært ansvar for disse sistnevnte landene, som har innført euro på eget initiativ. De tidligere nasjonale myntenhetene ble gitt en fast kurs i forhold til euroen.
Planene om en felles myntenhet ble første gang vedtatt på toppmøtet i Maastricht 1991, mens navnet euro ble fastsatt 1995. Se ØMU.
Av de «gamle» EU-landene har Danmark, Storbritannia og Sverige ikke innført euro som myntenhet; de to førstnevnte har formelt unntak fra traktatforpliktelsene, mens Sverige formelt sett er forpliktet, men har hatt en folkeavstemning som endte med flertall mot ØMU. De nye medlemslandene i Sentral- og Øst-Europa er i henhold til Maastricht-traktaten også forpliktet til å ta euroen i bruk, men per 2011 hadde fortsatt sju av disse landene fortsatt sine nasjonale myntenheter.
Sedler og mynter
1. januar 2002 ble euroen også lansert som sedler og mynter; og fra 1. juli dette året er de eneste lovlige betalingsmidler i de medlemslandene som har sluttet seg til den felles myntenheten.
Det er 7 eurosedler: 500, 200, 100, 50, 20, 10 og 5 euro. Motivene symboliserer Europas arkitektoniske arv − på forsiden vinduer og porter, som skal symbolisere utadvendthet og samarbeidsånd, på baksiden en bro fra en bestemt tidsperiode, som skal symbolisere kommunikasjonen mellom de europeiske folk.
Det er åtte euromynter: 2 og 1 euro, samt 50, 20, 10, 5, 2 og 1 cent. Alle euromynter har en felles europeisk side; på den andre siden preger hver medlemsstat myntene med egne motiver. Myntene kan imidlertid brukes overalt i euroområdet, uansett det nasjonale motivet.
