Paul 6, eg. Giovanni Battista Montini, 1897–1978, pave fra 1963. Ordinert 1920, fikk sin videre utdanning ved det pavelige akademi for diplomater, og virket fra 1923 som attaché i Warszawa. Han ble snart knyttet til Vatikanet, bl.a. som rådgiver for Italias katolske studentbevegelse, da han støttet studentene mot fascistiske overgrep. I statssekretariatet (fra 1937) ble han en av Pius 12s nærmeste medarbeidere. Erkebiskop i Milano 1954, kardinal 1958.
Som pave førte han videre sin forgjenger Johannes 23s arbeid for forståelse og fred; ved det 2. Vatikankonsils avslutning 1965 ble forbindelsen mellom den romersk-katolske og den ortodokse kirke offisielt gjenopprettet etter bruddet i 1054; patriark og pave besøkte hverandre, første gang allerede 1964 i Jerusalem, så igjen 1967. Innad i kirken fulgte Paul opp Vatikankonsilets ønsker om en desentralisering i den daglige ledelsen, med større myndighet til biskopene i deres bispedømmer. Han forenklet og internasjonaliserte ytterligere kirkens sentralledelse i Roma. Paul demonstrerte sin kirkes universalitet bl.a. ved besøk til India og FN i 1965, Latin-Amerika 1968, Afrika 1969, Fjerne Østen og til Australia 1970.
Hans interesse for økumenikk kom bl.a. til uttrykk da den anglikanske erkebiskop Ramsey besøkte Vatikanet 1966. Paul gav året etter sin tilslutning til opprettelsen av en offisiell luthersk-katolsk studiekommisjon, og i 1969 holdt han sin tale i Kirkenes Verdensråds hovedkvarter i Genève. Også i de pavelige rundskriv (bl.a. Populorum progressio, 1967) mente man å finne spor av aggiornamento (fornyelse), men Humanae vitae (1968), som uttrykte pavens motstand mot befruktningshindrende midler (bl.a. p-pillen), ble dårlig mottatt av mange katolikker, og også på andre måter ble pavens siste år preget av de mange forandringene som ble innført i Kirken etter Vatikankonsilet, og om krav fra noen katolikker om enda mer modernisering.
