Parlamentarisme, (til parlament), vanlig betegnelse for en statsskikk hvor basis for den politiske autoritetsutøvelse ligger i et parlament. Under parlamentarismen skal regjeringen både utgå fra parlamentet (nasjonalforsamlingen) og være ansvarlig overfor dette. I prinsippet innebærer parlamentarismen at regjeringen skal være en parlamentets eksekutivkomité. Siden et parlament som regel består av flere (parti)grupper, vil imidlertid i praksis regjeringen normalt være en eksekutivkomité for en del av parlamentet. Utgjør denne delen et flertall taler man om flertallsparlamentarisme, i motsatt fall kalles det mindretallsparlamentarisme. En parlamentarisk regjering uten flertallsstøtte vil som regel være en svak regjering; den vil eksistere bare fordi det ikke er mulig å få dannet en flertallsregjering. Historisk har det vært en tendens til at tiltroen til parlamentarismen svekkes hvis det i lengre tid er mindretallsregjeringer. Generelt har det også vist seg at sjansen for mindretallsparlamentarisme øker med antallet partier som er representert i parlamentet; partitallet er igjen påvirket av valgordningen.
Dersom regjeringen skal være en slags eksekutivkomité for parlamentet er det klart at den må tre tilbake hvis den mister parlamentets, dvs. flertallets, tillit. Dette kan skje ved at parlamentet etter valg får et nytt flertall. Men det kan også skje ved at parlamentet vedtar et mistillitsvotum mot regjeringen. Av og til vil det være noe uklart om regjeringen har parlamentets tillit. Regjeringen kan f.eks. ha lidd nederlag i viktige lov- eller budsjettsaker, eller det kan være gjort ulike regjeringskritiske vedtak som til sammen utgjør et negativt flertall. I en slik situasjon kan regjeringen velge å gå av, eller den kan utfordre parlamentet til å ta eksplisitt stilling til regjeringen. Regjeringen kan f.eks. be om et tillitsvotum, eller den kan sette sin stilling inn på å få en bestemt sak vedtatt (stille kabinettspørsmål).
Parlamentarisme forutsetter ikke demokrati og demokrati heller ikke parlamentarisme.
Historikk
Parlamentarismen vokste frem i England i løpet av 1700-tallet, lenge før parlamentet var blitt reelt folkevalgt. I Norge utviklet parlamentarismen seg midt på 1800-tallet og ble formelt og reelt fastslått i og med riksrettsdommen mot ministeriet Selmer i 1884; Stortinget ble imidlertid først senere fullt demokratisert (allmenn stemmerett for menn 1898, for kvinner i 1913). Selv om de aller fleste demokratiske land, bl.a. alle de skandinaviske, har parlamentarisme, finnes det også ikke-parlamentariske demokratier, f.eks. USA og Sveits.
I Norge var perioden 1884–1918 preget av flertallsparlamentarisme og av et topartisystem. Fra 1918 til 1940 var det et flerpartisystem og samtlige regjeringer var mindretallsregjeringer. Perioden 1945 til 1961 var igjen preget av flertallsparlamentarisme, til tross for et flerpartisystem. Siden 1961 har ikke noe parti hatt flertall i Stortinget, men de borgerlige koalisjonsregjeringene 1965–71 og 1983–85 hadde et flertall bak seg i Stortinget; det samme har den rød-grønne regjeringen fra 2005.
