Svalbard (Esmarkbreen) (bilde)
Svalbard (Longyearbyen) (bilde)
fellesnavn på ishavsøyene mellom ca. 74° og 81° n.br., 10° og 35° ø.l.; utgjør en del av Kongeriket Norge; 61 229 km2. Den største og viktigste øya er Spitsbergen (37 814 km2); dernest følger (etter størrelse) Nordaustlandet (14 467 km2), Edgeøya (5073 km2) og Barentsøya (1291 km2) samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land og Hopen, og lengst i sør Bjørnøya.
Navnet er avledet av sval, 'kjølig', og bard, 'kant, rand'.
Administrasjon
Naturforhold
Landskapet
Landskapet er dominert av breene, som dekker nær 61 % av landarealet. Svære platåbreer, som helt skjuler landformene under, finnes hovedsakelig på Nordøst-Spitsbergen og Nordaustlandet. På Vest-Spitsbergen stikker vanligvis spisse fjelltopper opp fra isen; for øvrig forekommer en rekke større og mindre dalbreer, som mange steder når helt ned til havflaten.
Fjordene er også karakteristiske trekk i landskapet, særlig vest og nord på Spitsbergen, med Van Mijenfjorden, Isfjorden og Wijdefjorden som de betydeligste. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 moh.) og Perriertoppen (1712 moh.) på den nordøstlige del av Spitsbergen. Der fjellgrunnen er bygd opp av flattliggende lag, som over sentrale og østlige deler av Spitsbergen samt på Edgeøya og Barentsøya, finner man karakteristiske trappeformede fjell, ofte med bratte sider. Lange strekninger av kysten, særlig på vestsiden av Spitsbergen, har tydelig strandflate, enkelte steder over 10 km bred.
Geologisk
Geologisk er Svalbard et svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergartene (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen, fra Isfjorden og sørover. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura og kritt), og videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens oldtid (perm–silur).
De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid (prekambrium) og tidlige oldtid (opp til silur) og er således eldre enn 400 millioner år. Disse grunnfjellsbergartene, som på Svalbard har fått betegnelsen Hecla Hoek-lagene, forekommer på den nordlige delen av Nordaustlandet, mellom Wijdefjorden og Hinlopenstretet på Nordøst-Spitsbergen, og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet opp i rekker av spisse fjelltinder.
De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler, som gir indikasjoner på en tidligere rik flora og fauna på øyene. Drivverdige kullforekomster som skriver seg fra tertiær- og karbontiden, finnes særlig ved Isfjorden, med gruvesamfunn rundt Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ved Van Mijenfjorden.
Klimaet
Midnattssol og mørketid
På Longyearbyens breddegrad (78° 13ʹ n.br.) er det midnattssol fra ca. 20. april til 21. august og mørketid fra ca. 26. oktober til 16. februar. Lengst sør i Svalbard-området (Bjørnøya, 74° 30ʹ n.br.) begynner tiden for midnattssol omtrent 2 uker senere og slutter 2 uker før, mens tidsrommet lengst nord (81° n.br.) starter ca. 1 uke før og varer 1 uke lenger. Tilsvarende gjelder mørketiden.
Plantelivet
Dyrelivet
Natur- og miljøvern
Befolkning og samferdsel
I 2006 var det bosatt 1866 personer i de norske bosetningene på Svalbard; av disse utgjorde utenlandske statsborgere 221 personer. I tillegg bor det 750 russere (og ukrainere) i Barentsburg og 8 polakker ved en forskningsstasjon i Hornsund. Dette gir i alt 2624 innb. på øygruppen; av disse bor rundt 72 % i Longyearbyen. Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes bl.a. at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er også regelmessig flyforbindelse mellom Longyearbyen og destinasjoner i Russland. Det er mindre flyplasser både i Ny-Ålesund og i Svea, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med småfly, helikopter, båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.
Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedsfunksjoner. Her kommer ukeavisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres fra Svalbard Radio. På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard Satellittstasjon, SvalSat. Satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya Radio fjernstyres fra Bodø Radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Sveagruva, Ny-Ålesund og i de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen. Fra høsten 1996 ble GSM mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt.
Næringsliv
Forskning
Svalbard er et av de best utforskede polarlandene. Utforskingen startet allerede i 1827 med den norske geologen Baltazar Mathias Keilhaus ekspedisjon. Svenske ekspedisjoner, ledet av O. Torell, Adolf Erik Nordenskiöld o.a., utførte et stort arbeid på 1800-tallet.
I 1906 startet Gunnar Isachsen den systematiske norske svalbardforskningen. Etter ham tok Adolf Hoel arbeidet opp, fra 1928 som leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Denne institusjonen ble utvidet og nyorganisert i 1948 under navnet Norsk Polarinstitutt som i de senere årene har drevet omfattende ekspedisjonsvirksomhet i gang på Svalbard hver sommer. Detaljerte kart blir utarbeidet, og geologer, geofysikere og biologer foretar systematiske undersøkelser av øygruppens naturforhold. I Ny-Ålesund har foruten Norge, også Tyskland, Italia, England og Japan faste forskningsstasjoner. I Hornsund ligger en forskningsstasjon underlagt det polske vitenskapsakademiet. Disse bidrar med en betydelig innsats i utforskningen av Svalbard. I alt var det 2004 registrert 78 forskningsprosjekter på øygruppen, 33 innen biologi, 9 innen geologi, 35 innen geofysikk og 1 på et annet forskningsområde. Av prosjektene ble 29 drevet i norsk regi.
Stortinget har bestemt at forskning og undervisning skal være satsningsområder på Svalbard, særlig på områdene geofysikk, biologi og geologi. Forskning som i liten grad påvirker miljøet, er konsentrert til det tidligere gruvesamfunnet Ny-Ålesund og til Longyearbyen. Mer teknologisk rettet forskning som kan innebære miljøpåvirkninger, er lagt til Sveagruva der Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (SINTEF) har en fast stasjon. Her forskes det blant annet på virkningene av oljeutslipp i is. I Longyearbyen ligger foruten Norsk Polarinstitutt, EISCAT Svalbard Radar, Nordlysstasjonen i Adventdalen og Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS). UNIS ble opprettet 1993 av Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Troms, og tilbyr universitetsstudier og forskningsoppgaver med utgangspunkt i Svalbards høyarktiske plassering. UNIS har en høy andel studenter og forskere fra utlandet.
Historie
Navnet Svalbard stammer fra 1194. De islandske annaler for dette år nevner i litt forskjellige varianter Svalbarði fundinn, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard nord i havsbotn. Om området det her refereres til er identisk med en del av det vi kaller Svalbard i dag, er vanskelig å si. I hvert fall er det intet som tyder på at nederlenderen Willem Barentsz kjente til øyene da han oppdaget Svalbard i 1596. Han kalte landet han kom til for Spitsbergen, etter de spisse, forrevne tinder han så.
Først da engelskmannen Henry Hudson kom til Svalbard i 1607 ble man oppmerksom på de fangstmuligheter som forelå. I de følgende år blomstret det opp en livlig fangstvirksomhet. Både engelske, nederlandske, tyske, franske, danske og norske fartøyer deltok i fangsten, og suverenitetsspørsmålet ble etter hvert brennende. Det var flere ganger væpnede stammenstøt mellom fartøyer fra de forskjellige land. Christian 4, konge av Danmark og Norge, hevdet at Svalbard geografisk sett måtte regnes som en del av det gamle norske skattland Grønland, og at Norge siden gammel tid hadde overhøyhet over hele Nordishavet. Det ble imidlertid ingen avgjørelse på spørsmålet, og da fangsten etter hvert viste seg ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet sin aktualitet.
Etter hvalfangerne kom pelsjegerne. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra 1715, men deres fangstvirksomhet ebbet ut rundt 1850. Norske selfangstskuter og overvintringsekspedisjoner fortsatte imidlertid fangstvirksomheten. De første norske fangstekspedisjonene kom til Svalbard omkring 1790, men fangsten kom først for alvor i gang rundt 50 år senere.
Da den regulære kulldriften tok til omkring 1905, ble suverenitetsspørsmålet igjen aktuelt. Spitsbergen-konferansene i 1910, 1912 og 1914 klarte ikke å løse problemet, men ved fredsslutningen etter den første verdenskrig ble saken omsider ordnet, og ved Paristraktaten (Svalbardtraktaten) av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge. Suvereniteten ble imidlertid ikke overtatt før 14. august 1925. Det hadde bl.a. sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 km2, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Etter hvert er imidlertid en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender innløst eller oppkjøpt av Norge, og det er bare Russland som har opprettholdt sine gruveinteresser.
Norges overhøyhet er underlagt visse begrensende bestemmelser. Således skal alle nasjoner som har undertegnet Svalbardtraktaten være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. Videre er Svalbard å betrakte som demilitarisert område.
Den annen verdenskrig brakte store forandringer på Svalbard. Gruveanleggene ble satt ut av drift sommeren 1941 og befolkningen evakuert, russerne til Arkhangelsk , nordmennene til Skottland. Våren 1942 ble det fra Storbritannia sendt en norsk militærstyrke til Svalbard for å hindre opprettelse av tyske baser der. Tyskerne hadde da alt opprettet meteorologiske stasjoner i området. De hadde også en mindre styrke i Longyearbyen, men denne ble evakuert med fly i juli 1942. I september 1943 foretok tyskerne et større raid mot Svalbard bl.a. med slagskipene Tirpitz og Scharnhorst . Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ble nærmest fullstendig rasert. Sommeren 1944 ødela en tysk ubåt hele bebyggelsen ved Sveagruva. Høsten 1944 satte russerne frem krav om revisjon av Svalbardtraktaten. De hevdet at Bjørnøya, før Svalbardtraktaten ble inngått, hadde vært ansett som russisk territorium, og foreslo at Norge avstod Bjørnøya til Sovjetunionen, og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde. Under forhandlinger vinteren 1944–45 oppgav russerne kravet på Bjørnøya, men fastholdt kravet om felles norsk-russiske befestninger på Svalbard. Ved krigens slutt ble forhandlingene foreløpig stilt i bero, men høsten 1946 brakte atter utenriksminister Molotov spørsmålet på bane, og i 1947 ble saken behandlet av Stortinget , som fant at det ikke var forenlig med norsk utenrikspolitikk å føre forhandlinger om militært forsvar av norsk territorium. Spørsmålet ble siden ikke tatt opp av sovjetregjeringen. Da NATOs Nordatlantiske kommando ble opprettet (1949), kom Svalbard på nytt i søkelyset, fordi Norges medlemskap i NATO medførte at øverstkommanderende for den Nordatlantiske region under krig ville være ansvarlig for sikringen av norsk territorium innenfor regionen, bl.a. Svalbard og Jan Mayen . Sovjetunionen protesterte og hevdet at dette var i strid med Svalbardtraktaten. Den norske regjering svarte at Svalbard var nøytralt område, og at NATO bare ville gripe inn hvis demilitariseringsbestemmelsene ble krenket.
Det kom siden under den kalde krigen ikke til alvorlige konflikter om Svalbard. For å understreke den norske suvereniteten, er det investert betydelige midler i øygruppen. Den videre utviklingen på Svalbard er det nærmere redegjort for i avsnittet ovenfor, om næringslivet.
Kort historisk oversikt
| 1596 | Nederlenderen Willem Barentsz oppdager Svalbard |
| 1607 | Fangstvirksomheten tar til |
| 1790 | Første norske fangstekspedisjoner til Svalbard |
| 1827 | Første norske vitenskapelige ekspedisjon utført av geologen B. M. Keilhau |
| 1905 | Regulær kulldrift tar til |
| 1916 | Kings Bay Kull Compani etableres i Ny-Ålesund. Store Norske Spitsbergen Kullkompani i Longyearbyen grunnlegges |
| 1920 | Overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge (Svalbardtraktaten) |
| 1925 | Norsk suverenitet formelt overtatt |
| 1943 | Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ødelagt av tyskerne |
| 1962 | Kings Bay-ulykken medførte regjeringsskifte 1963 |
| 1963 | Første leteboring etter petroleum |
| 1973 | Tre nasjonalparker opprettet |
| 1993 | Universitetstudiene på Svalbard opprettes (UNIS) |
| 1996 | 140 mennesker omkommer da et russisk fly styrter under innflygningen til Longyearbyen |
| 1997 | 23 mennesker omkommer i kullgruveeksplosjon i Barentsburg |
| 1998 | Kullgruvedriften i Pyramiden avvikles |
| 2001 | Ordinær drift i Sveagruven |
| 2003 | Tre nasjonalparker opprettet |
| 2005 | Nasjonalpark opprettet. Brann i Sveagruven, driftsstans i 8 måneder |
