Edda-mytologiens hovedgud; sønn av Borr og jotunkvinnen Bestla, bror til Vile og Ve; hans hustruer er Frigg, mor til Balder, og Jord, mor til Tor; andre sønner er Ty, Heimdall, Brage, Vidar, Våle og Hod, Balders banemann. Odin har en mengde navn, som kjennetegner hans egenskaper, som Allfader, Valfader ('de falnes far'), Ygg ('den skrekkelige') og Håve ('den høye'). Hans bolig heter Valaskjalv (Valaskjǫlf), hans høysete Lidskjalv (Hliðskjǫlf), hans gildehall Valhall. Odin har ulvene Gere og Freke, ravnene Hugin og Munin, den åttefotede hesten Sleipne, spydet Gungne og gullringen Draupne, som det drypper åtte like tunge ringer av hver niende natt. Odin bruker vin både til mat og drikk. Han er enøyd, fordi han har pantsatt sitt ene øye til jotnen Mime mot å få en drikk av Mimesbrønnen, som er full av visdom.
Odin er krigernes gud. Han lar sine valkyrjer velge ut dem som skal falle i slag, og tar imot dem i Valhall (valr, 'de falne'). Odin er også kalt «de hengtes gud». I Håvamål finnes et dunkelt avsnitt der Odin forteller at han selv hang ni netter på galgen såret med spyd og «gitt til seg selv». Odin er i det hele mystikkens og trolldomskunstens gud, samtidig guden for visdom og spådomskunst, for runekunnskap og skaldskap. Ved å forføre Gunnlod, jotnen Suttungs datter, får han tak i Suttungsmjøden, som gir dikterbegavelse. I Ragnarok blir Odin slukt av Fenrisulven, men hevnet av sin sønn Vidar.
Odindyrking er omtalt både i fremmede og nordiske kilder fra gammel tid. Man har også ment å se vitnemål i stedsnavn sammensatt med navnet Odin. Av slike stedsnavn finnes flest i Danmark og Sverige, derimot ingen i det sørvestlige Norge og på Island. Odin ble utgitt for stamfar til de gjeveste kongeættene i Norden, Skjoldungene i Danmark og Ynglingene i Uppsala, dessuten til Ladejarlene.
Se også nordisk religion.
