Dansemusikk, musikk som har til hovedformål å aksentuere rytmen for de dansende, er kjent fra de fleste samfunn.
I Europa kom sangdansen i høysetet med middelalderens ridderkultur. Den trengte ned til de lavere lag i befolkningen og har enkelte steder, bl.a. på Færøyene, holdt seg til våre dager. Allerede i hellensk tid og i tidlig middelalder bruktes også bare instrumenter til ledsagelse av dansen; med de omreisende musikere (sjonglører, lekere) i senmiddelalderen ble dans til instrumentalmusikk det vanlige, i hvert fall i de høyere klasser.
På 1500-tallet ble gjerne en dans i rolig tempo (f.eks. pavane) knyttet sammen med en dans i hurtigere tempo (f.eks. gaillarde), senere kom flere danser til, og på 1600-tallet fikk man suiten med de opprinnelige dansetyper i stilisert form. De viktigste danser i den klassiske suite er allemande, courante, sarabande og gigue. Dansesuiten fikk stor betydning for utviklingen av kunstmusikken, blant annet har den regelmessige periodiske oppbygning i dansene hatt avgjørende innflytelse på wienerklassisismens formtyper. En av de danser som har fått størst betydning for kunstmusikken er menuetten, opprinnelig en folkedans fra Poitou, som omkring 1650 ble innført ved Ludvig 14s hoff. Den ble av Haydn og hans samtidige tatt opp som en sats i symfonien og av Beethoven omformet til scherzo.
1800-tallet
Omkring 1800 ble danser som écossaise og Ländler motedanser i Wien; den sistnevnte ble omdannet til vals og ble i Straussdynastiets omforming den sentrale dansetypen på 1800-tallet. Under romantikken ble flere lands nasjonaldanser kjent utenfor de opprinnelige landegrensene, blant annet den polske masurka (Chopin), den tsjekkiske polka (Smetana), russiske, spanske og skandinaviske folkedanser. På samme tid tok den type dansemusikk som i dag kalles gammel dansemusikk, opp i seg elementer fra folkemusikken.
På 1900-tallet
På 1900-tallet ble dansemusikken under selskapsdansens voksende utbredelse utvidet med nye rytmer og melodier bygd på latinamerikanske folkedanser. Nye rytmiske elementer er også kommet til gjennom de musikkformene som oppstod blant Amerikas svarte slaver og deres etterkommere.
Radio og grammofon bidrog fra 1920-årene til at nye danser fort kunne spre seg over det meste av verden. Motedanser avløste hverandre raskt, noe som førte til oppfinnsomhet og sterk konkurranse blant komponister og musikere, men også til økt kommersialisering av musikken. Danseorkesterledere som Paul Whiteman og Glenn Miller ble internasjonale berømtheter. Da rockmusikken ble lansert i 1950-årene, ble det de mindre gruppene som kom til å dominere. Den senere elektroniske forsterkning av lydvolumet forsterket også småensemblenes posisjon som utøvere av dansemusikk. Fra 1970-årene er levende musikk til en viss grad blitt fortrengt av plateinnspillinger gjennom diskotekene, samtidig som dansebandene har beholdt sin popularitet.
