Ludvig 14 (medaljongrelieff) (bilde)
kalt Solkongen, konge fra 1643 etter faren, Ludvig 13; moren, Anna av Østerrike, og kardinal Mazarin var formyndere. Mazarin styrte til sin død 1661, og Ludvig underordnet seg hans vilje. Ved freden med Spania 1659 arrangerte han Ludvigs ekteskap med Maria Teresia av Spania. Men etter Mazarins død erklærte Ludvig at han heretter ville styre uten førsteminister, og han lot finansministeren, Fouquet, dømme til livsvarig fengsel. Ludvig var en autoritær natur, fylt av en religiøs overbevisning om eneveldets nødvendighet og rettmessighet. Uttrykk for dette er det ord som er blitt tillagt ham: Staten, det er jeg (l'état c'est moi). Inntrykkene fra Fronden hadde gitt ham mistro både til høyadelen og til parlamentsadelen. Parisparlamentets myndighet ble innskrenket, høyadelen fikk ingen del i makten, men ble gjort til en hoffadel som omgav kongen i hans residensby Versailles, Europas beundrede midtpunkt.
Sine ministere og andre viktige statstjenere tok Ludvig helst fra den nye adel, eller borgerskapet. Colbert, finansministeren, ledet hele den indre administrasjonen, Lionne ledet utenrikspolitikken, Le Tellier og hans sønn Louvois organiserte hæren, Vauban styrket festningsverkene.
Et livlig og rikt kulturelt liv kastet glans over regimet (le grand siècle). På det religiøse område førte Ludvigs autoritære prinsipper til sterk indre strid. Han hevdet den gallikanske kirkes frihet overfor paven, forfulgte jansenistene og opphevet 1685 det nantiske edikt. Forfølgelsene mot hugenottene var økonomisk skadelige, idet de førte til emigrasjon av protestantiske håndverkere og industrifolk. I Cévennes førte opphevelsen av toleranseloven til oppstand (camisardopprøret), som måtte slås ned med militærmakt. De religiøse forfølgelser vakte stor uvilje mot Frankrike i utlandet.
Mest skadelig for Frankrike var Ludvigs utenrikspolitiske ærgjerrighet, selv om hans aggressive krigspolitikk i begynnelsen førte til franske seirer og landevinninger. Ved Devolusjonskrigen 1667–68 vant Ludvig deler av Flandern; den nederlandske krig 1672–78 skaffet Frankrike Franche-Comté, og 1681–83 tilkjente reunionsdomstolene Frankrike byer ved nordøst-grensen, bl.a. Strasbourg, uten at keiseren, som var truet av tyrkerne, kunne sette seg mot det. Frykten for Frankrikes ekspansjon drev de andre makter til å alliere seg mot Ludvig, og 1688 ble hans store fiende Vilhelm av Oranien, Nederlands stattholder, også konge av England. Den pfalziske arvefølgekrig 1688–97 omstøtte noen av reunionens resultater. Freden ble bare en våpenstillstand, allerede 1701 brøt den spanske arvefølgekrig ut. Nå var Frankrike den underlegne part, og ødelagte finanser, nød og sosial uro fulgte i krigens spor og kastet en dyster skygge over de senere år av «Solkongen»s liv.
Også hofflivet i Versailles ble strengere og mer alvorlig, bundet inn i faste, høytidelige former. Sin dronning hadde Ludvig tidlig tilsidesatt til fordel for en rekke elskerinner. Men mot slutten av Maria Teresias liv kom han under påvirkning av den alvorlige og dypt religiøse Madame de Maintenon, som han ektet i hemmelighet etter dronningens død 1683. I de siste år ble Ludvig rammet av personlige sorger. I 1711 døde hans arving Ludvig (Le Grand Dauphin), og 1712 hans sønnesønn Ludvig av Burgund (Le Petit Dauphin). Ludvig overlot ved sin død riket til sin 5 år gamle sønnesønns sønn Ludvig 15 etter å ha opprettet et testamente som la makten i hendene på et regentskapsråd.
